Elvira Nikolaisen: Indian Summer

Stemmebrist og avlyst turné er de overskriftene Elvira Nikolaisen har fått mest av i den senere tiden. Synd, for "Indian Summer" hadde vært en glimrende plate å høre i konsertversjon. Platen er mer et bandprodukt enn debuten "Quiet Exit" fra 2006, men har kanskje ikke de samme toppene.


På den annen side, Indian Summer er meget jevn, og Elvira og bandet har skapt et mer helhetlig sound til sammenligning med debuten også.

Singelen "The One You Cannot Keep" treffer umiddelbart, og har fine detaljer som fester seg. Arrangementene er igjennomarbeidet, og kjemien mellom det faste bandet igjennom hele plata virker stødig. Jo Schumann, Trond Mjøen, Christer Engen og Ole Kristian Wetten i samarbeid med en lett hes og sjelfull Elvira er definitivt en av suksessfaktorene.

Dramatisk stryk gjør "He Loves Me" til et absolutt høydepunkt av det mer rolige slaget. Sammen med Elviras meget levende piano i samspill med Oslo Session Strings er låten blitt til en meget innholdsrik ballade. Mer tradisjonelle ballader blir det i "Damaged Goods" og "On Your Side", men også her er det fine arrangementer som løfter låtene samt Elviras behagelige vokalfraseringer fremst i lydbildet.

70-talls westcoast-gitar blir servert på gullfat i "Won't You Come Closer", og denne damen har så visst Linda Ronstadt-referansene sine i orden. Gitarist Jo Schumann får boltre seg hele siste minuttet av låten, og gjør en herlig innsats i albumets mest rocka låt.

Indian Summer er ikke et album som har låter som umiddelbart slår knockout på deg, men det er et mer forseggjort album enn debuten mye på grunn av gjennomarbeidede arrangementer, mange fine banddetaljer og enkel, men stilriktig produksjon. En fin plate å ha på repeat i vårsolen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

En annerledes Elvira Nikolaisen

(11.10.25) Hun var en gang på vei til å bli pop-dronning. Nå er hun et helt annet sted. Elvira Nikolaisen følger sine instinkter, og gjør nøyaktig som hun vil.


Elvira Nikolaisen: Quiet Exit

(10.05.06) Smått hypa, må det være lov å si. Smått kjedelig også - men hun innfrir forventningene. "Quiet Exit" er akkurat den plata vi kunne forvente.


Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.


Endelig, Steffen Hissingby!

(04.11.25) Steffen Hissingby, 35 år fra Råde, gjør nå sitt etterlengtede debutalbum etter å ha vært en kjent sangstemme i det norske musikklivet i over 15 år. Nå har han endelig funnet sin egen lyd, som viser seg å være en kraftfull, ærlig og poetisk stemme som balanserer det personlige med det universelle.