Depeche Mode: Playing The Angel

Synthikonenes ellevte studioalbum har blitt et sterkt album, og "Playing The Angel" kunne umulig vært laget av et annet band enn Depeche Mode. Her snakker vi virkelig om å være seg sjøl lik, men så lenge stillstanden gjøres med gode låter og snadder produksjon, er nok fansen mer enn godt fornøyd med det som blir servert her.


"Playing The Angel" har likevel en slags progressjon i forhold til de siste utgivelsene, men den heller mer i retning 80-tallet enn andre veien, for å si det sånn. Det har jo også gått en del år siden sist vi fikk noe nytt materiale fra Depeche Mode, som liker å ta seg lange pauser mellom hver nye studioutgivlese.

Det faktum at dette albumet låter mer "Black Celebration" enn "Exciter" og "Ultra", vil nok i første rekke blodfansen sikle over å kunne konstantere. Bandet har holdt det gående i drøyt 25 år, og selv om de ikke akkurat har spydd ut studioskiver, er "Playing The Angel" et album som kommer høyt opp på lista over bandets beste album, til tross for at det finnes et par intetsigende låter her.

Det er de up-tempo låtene som fungerer best på albumet, og det er vanskelig å komme utenom albumets meget solide åpning. Alle de seks første låtene bærer bud om at noe stort er på gang. "A Pain That I`m Used To", "John The Revelator", "Suffer Well", "The Sinner In Me", singelen "Precious" og "Macro" er rett og slett en råsterk åpning av et album. Første halvdel til terningkast seks og vel så det, altså. Nedoverbakken starter med "I Want It All" (nope, ingen Queen-cover), for av de siste seks låtene er det bare "Damaged People" som lyser virkelig sterkt. Men vi har rukket å bli overbevist innen dette inntreffer, og konklusjonen får bli at "Playing The Angel" tidvis er storslagent, men litt smårusk mot slutten trekker helhetsinntrykket noen hakk ned.

Konserten i Oslo Spektrum 28. februar bør likevel bli en fantastisk opplevelse for de som var raske nok til å kjøpe billett. Bandet gjestet Oslo Spektrum sist i 2001, og PULS` anmeldelse av den konserten kan du lese her


Del på Facebook | Del på Bluesky

Depeche Mode - over all forventning, om nå dét er mulig

(12.08.23) “It's been seven hours and fifteen days” sang Sinéad og jeg er fristet til å skrive “It's been two hours, four days, six weeks and forty-two years” men ettersom jeg er litt usikker på tidspunktet da Top of the Pops ble sendt på BBC kan det faktisk være fire timer. Depeche Mode hadde sin tv-debut 25. juni 1981 og åtte år gamle Siri ble hekta på denne fantastiske musikken.


Knallbra Depeche Mode!

(24.03.23) Gamle helter blir som splitter nye, ifølge vår anmelder. Depeche Mode er tilbake.


Depeche Mode spenner forventningene høyt

(15.03.23) Det er en knapp måned siden "Ghosts Again" som minte om gamle dagers suverene Depeche og var trygt og bra og lovte godt for skiva, og så kommer dette. DETTE, lzm, "My Cosmos Is Mine", mitt kosmos er mitt???


Depeche Mode - akkurat som Depeche Mode

(14.02.23) Vi er mange som venter i spenning på "Memento Mori" som kommer 24. mars. Hvordan vil dette låte? Etter tapet av Andy Fletcher var det nok flere som fryktet et sterkt redusert – endog halvert - Depeche Mode. "Husk at du dør."


Dave Gahan: Hourglass

(08.11.07) Vi har forlengst innbilt oss å tro at Martin Gore er hjernen i Depeche Mode, og det stemmer nok forsåvidt. Grunnen er imidlertid at andre sjelden slipper til, og etter Dave Gahans småhyggelige solodebut "Paper Monsters" tilbake i 2003 beviste imidlertid den tidligere heroinmisbrukeren Gahan at han har også noe å komme med. "Hourglass" tar solokarrieren til Dave Gahan videre opp kvalitetsstigen.


Depeche Mode: The Best Of (CD + DVD)

(14.12.06) Som så mange andre band av samme alder, så har Depeche Mode bak seg flere samleutgivelser. Denne skulle imidlertid være ganske så definitiv, der den inneholder 18 av bandets mest kjente låter, og hele 23 låter på DVD med samtlige musikkvideoer. En fin-fin julegave med andre ord.


Maktdemonstrasjon av Depeche Mode

(02.03.06) (Oslo/PULS): For fjerde gang i sin karriere sto Depeche Mode på en norsk scene, og forventningene var skrudd i taket etter strålende kritikker fra andre steder. At billettene ble borte på knappe halvtimen i fjor høst var heller ingen demper.


Depeche Mode-album ute 17. oktober

(06.07.05) Releasedato for Depeche Modes nye album blir 17. oktober, i følge bandets hjemmeside. Der avsløres også en del andre detaljer omkring utgivelsen.


Depeche Mode til Norge i 2006

(17.06.05) Depeche Mode har offentliggjort en lang rekke livedatoer for første halvdel av 2006. Norge står foreløpig ikke på konsertoversikten, men det bekreftes på bandets hjemmeside at de skal ta turen også hit i løpet av den omfattende Europa-turnèen.


NW Dag 2: Synth-ikoner og jærbuinger

(14.06.03) (Oslo/PULS): Etter at Linkin Park og The Sounds avlyste, ble det et reservepreget program på Norwegian Wood fredag. Litt lite folk til tross, festivalens andre dag ble også en musikalsk suksess - og litt mer sol enn dagen i forveien.


Dave Gahan og Datsuns til Roskilde

(27.02.03) Et par nye navn har blitt tilføyet programmet for årets Roskildefestival. De mest spennende er utvilsomt Dave Gahan (Depeche Mode) og New Zealands nye rockekjæledegger The Datsuns.


Fett Depeche Mode!

(23.09.01) (Oslo/Puls): Det var et fullsatt Oslo Spektrum som tok i mot Depeche Mode med åpne armer. Og det var en overernergisk David Gahan som møtte oss fra scenen. Med hopp og sprett og en nesten The Mask-aktig dansing sørget han for at det var få kjedelige øyeblikk denne kvelden.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.