Palace Of Pleasure: The World Next Door

Palace Of Pleasure driver med alt mulig. De er disco, elektronika, pop, discocub... og til og med litt rock. Om sjangeren acid jazz hadde levd i mer enn 14 dager, ville de helt sikkert fått kontrakt med Talking Loud. Denne beskrivelsen låter dessverre mer spennende enn musikken som skjuler seg i sjangerkaoset.


De har holt på i snart ti år, og har før denne utgivelsen fire album på samvittigheten. To ganger har de stukket av med Spellemannpris i den relativt smale sjangeren dance.

Kjernen i bandet er skrumpa inn fra fem til tre. Til gjengjeld hviler de mer enn noen gang på innleide session-musikere; gitarister, vokalister og blåsere. Spesielt trompet-innslagene gir bandet en tequila/Ibiza-schwung.

Jeg syns de lykkes best når de nærmer seg det musikalske landskapet Nils Petter Molvær har skapt. "Feber" er tidvis tungt, elektronisk og rocka - og det svinger som fy. "Dream Recorder" besitter noe av den samme styrken, om enn mer i retning Kraftwerk.

Hovedinntrykket er imidlertid i overkant utflytende. Jeg finner ingen linje, og mener noen burde vært adskillig mer nøye med å strukturere dette albumet.

Det betyr ikke at "The World Next Door" er ubehagelig å låne øre til. Det flyter bare så alt for lett forbi.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.