Palace Of Pleasure: The World Next Door

Palace Of Pleasure driver med alt mulig. De er disco, elektronika, pop, discocub... og til og med litt rock. Om sjangeren acid jazz hadde levd i mer enn 14 dager, ville de helt sikkert fått kontrakt med Talking Loud. Denne beskrivelsen låter dessverre mer spennende enn musikken som skjuler seg i sjangerkaoset.


De har holt på i snart ti år, og har før denne utgivelsen fire album på samvittigheten. To ganger har de stukket av med Spellemannpris i den relativt smale sjangeren dance.

Kjernen i bandet er skrumpa inn fra fem til tre. Til gjengjeld hviler de mer enn noen gang på innleide session-musikere; gitarister, vokalister og blåsere. Spesielt trompet-innslagene gir bandet en tequila/Ibiza-schwung.

Jeg syns de lykkes best når de nærmer seg det musikalske landskapet Nils Petter Molvær har skapt. "Feber" er tidvis tungt, elektronisk og rocka - og det svinger som fy. "Dream Recorder" besitter noe av den samme styrken, om enn mer i retning Kraftwerk.

Hovedinntrykket er imidlertid i overkant utflytende. Jeg finner ingen linje, og mener noen burde vært adskillig mer nøye med å strukturere dette albumet.

Det betyr ikke at "The World Next Door" er ubehagelig å låne øre til. Det flyter bare så alt for lett forbi.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.