Rickie Lee Jones: The Evening of My Best Day

Heismusikk, mumlet ekspeditøren da jeg kjøpte Burt Bacharachs "Make It Easy On Yourself". Greit det, men for de av oss som liker å krydre søndagsmiddagen med fjærlett jazzpop, så er Burt Bacharach en killer; ved siden av Norah Jones, Silje Nergaard, og nå Rickie Lee Jones med "The Evening of My Best Day".


Søndagsmiddagen altså. Nydelig. Men så er biffen spist opp, og hva da?

Burt Bacharach får hvile fram til neste søndag. Rickie Lee Jones, derimot, får muligens en sjanse til senere i uka. Hun er ikke så finkjemmet og lettspist som onkel Burt, det er færre notepapir og mer nerve i plata til Rickie Lee Jones.

"The Evening of My Best Day" er Rickie Lee Jones' femtende album siden den selvtitulerte debutplata i 1979, og i følge ekspertene er dette en av hennes aller sterkeste. Produksjonen oser av selvtillit, helt fra det tekniske og arrangørmessige til hvordan hun åpenhjertig leverer hele sjela si gjennom stemmebåndet.

Grunnlaget er som vanlig piano og sang, mens et backingband bygger og forsterker låtene hennes så godt de kan. Blåsere, orgel, bass og trommer. De er tydelige og kreative, men samtidig intelligente nok til å rette hele frontlyset mot Rickie Lee Jones.

Selve melodiene minner litt om Norah Jones, men Rickie Lee Jones er mindre poporienter. Det blir mer feel-good enn singalong, hvis du skjønner. Silje Nergaard går litt i samme pakka. Det er tåredryppende vakkert, men man driter litt i hvilken låt det er. Man skal bare nyte og la plata rulle avgårde - enten for å sovne, eller bare fylle den nevnte søndagsmiddagen med en ekstra liten kryddertouch.

Dionne Warwick synger Silje Nergaard med klassisk Bacharach-arring. Hører du det? Det er "The Evening of My Best Day"!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kom gjerne tilbake neste år, Rickie Lee!

(29.08.24) Ja, hun er fortsatt den aller kuleste av de kule.


Rickie Lee Jones til Kongsberg

(21.04.23) Rickie Lee Jones har vært sentral i amerikansk voksen-pop/rock siden hun debuterte med et selvtitulert album i 1979. Der fant vi «Chuck E.'s In Love», som må sies å ha blitt en klassiker.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.