Rickie Lee Jones: The Evening of My Best Day

Heismusikk, mumlet ekspeditøren da jeg kjøpte Burt Bacharachs "Make It Easy On Yourself". Greit det, men for de av oss som liker å krydre søndagsmiddagen med fjærlett jazzpop, så er Burt Bacharach en killer; ved siden av Norah Jones, Silje Nergaard, og nå Rickie Lee Jones med "The Evening of My Best Day".


Søndagsmiddagen altså. Nydelig. Men så er biffen spist opp, og hva da?

Burt Bacharach får hvile fram til neste søndag. Rickie Lee Jones, derimot, får muligens en sjanse til senere i uka. Hun er ikke så finkjemmet og lettspist som onkel Burt, det er færre notepapir og mer nerve i plata til Rickie Lee Jones.

"The Evening of My Best Day" er Rickie Lee Jones' femtende album siden den selvtitulerte debutplata i 1979, og i følge ekspertene er dette en av hennes aller sterkeste. Produksjonen oser av selvtillit, helt fra det tekniske og arrangørmessige til hvordan hun åpenhjertig leverer hele sjela si gjennom stemmebåndet.

Grunnlaget er som vanlig piano og sang, mens et backingband bygger og forsterker låtene hennes så godt de kan. Blåsere, orgel, bass og trommer. De er tydelige og kreative, men samtidig intelligente nok til å rette hele frontlyset mot Rickie Lee Jones.

Selve melodiene minner litt om Norah Jones, men Rickie Lee Jones er mindre poporienter. Det blir mer feel-good enn singalong, hvis du skjønner. Silje Nergaard går litt i samme pakka. Det er tåredryppende vakkert, men man driter litt i hvilken låt det er. Man skal bare nyte og la plata rulle avgårde - enten for å sovne, eller bare fylle den nevnte søndagsmiddagen med en ekstra liten kryddertouch.

Dionne Warwick synger Silje Nergaard med klassisk Bacharach-arring. Hører du det? Det er "The Evening of My Best Day"!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kom gjerne tilbake neste år, Rickie Lee!

(29.08.24) Ja, hun er fortsatt den aller kuleste av de kule.


Rickie Lee Jones til Kongsberg

(21.04.23) Rickie Lee Jones har vært sentral i amerikansk voksen-pop/rock siden hun debuterte med et selvtitulert album i 1979. Der fant vi «Chuck E.'s In Love», som må sies å ha blitt en klassiker.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.