Def Leppard: X
De skaper aldri ubehagelig ørefyll. Men bandet er dessverre blitt fullstendig irrelevant. De påkaller svært sjelden annet enn likegyldigheten. Synd, fordi Def Leppard i sin storhetstid i sannhet var med på å skape historie - både på salgslistene og i musikalsk forstand.
De to albumene de ga ut midt på 80-tallet - "Pyromania" ('83) og "Hysteria" ('87) - er antageligvis fortsatt den aller mest vellykka mixen av glam rock og heavy metal som er prestert:
Stor produksjon, gnistrende gitarriff, uimotståelige refreng - og vi nevner i fleng: "Rock Of Ages", "Photograph", "Pour Some Sugar On Me", "Armageddon It", "Love Bites", "Rocket", "Animal"... På sett og vis er det riktig å si at de kom Aerosmith i forkjøpet når det gjelder å gjøre tung metal til pop.
(Nå vil jo mange mene at akkurat den øvelsen er uttrykk for en av de største forbrytelsene i moderne musikkhistorie, men det er en helt annen skål.)
Sheffield-kvintetten gjør ingen forsøk på modernisering, og det mener jeg faktisk som et kompliment. De gjør det de kan best; lager tung - vel, relativt tung - popmusikk. Lydbildet er fortsatt perfekt polert, vi snakker uker og måneder i studio. Problemet ligger i låtmaterialet.
De opererer i en sjanger der absolutt alt står og faller med låta, desto mer så lenge de ikke gjør noe forsøk på å gå nye veier i soundet. Jeg tror ikke jeg fornærmer noen i bandet ved å hevde at ingenting på "X" - dette er forresten bandets åttende album - kommer opp mot høydepunktene fra 80-tallet.
Det måtte i så fall være coveret, som er like begredelig som alltid. Hvem er det som i fullt alvor kan finne på å presentere retusjerte bilder der stjernene skal se ut som en blanding av Cliff Richard og Joey Tempest? I år 2002? Det er mulig Odd Nerdrum vil mene det er ypperlig kitch, men det må man antageligvis være professor for å mene.
Musikken er helt grei, og her fins tegn til pop-storhet. "Unbelieavable" kan nok komme til å forføre noen og hver; jeg ser lighterne i "Long Long Way To Go" (men den er så glatt at den kunne sklidd inn på et A1-album!); refrenget på "Love Don't Lie" funker så det holder; "Scar" er tidvis såpass fiffig at den drar tankene tilbake til de virkelig store låtene. Men det blir med ei enkelt svale her og der, og de gjør som kjent ingen sommer.
Du som kjenner og liker Def Leppard vil ikke bli direkte skuffa, men jeg antar flere vil føle det omtrent slik:
Jeg går veldig gjerne på Def Leppard-konsert igjen, men da håper jeg låtene fra "X" blir sparsomt eksponert.
Del på Facebook | Del på Bluesky