Ubetalelig, Backstreet!

Petter Baarli blir bare bedre og bedre. Nå nekter han konsekvent å velge de enkle løsningene. Like forbanna blir resultatet pur rock’n’roll.

---

Backstreet Girls / /

Av Arild Rønsen // 10.06.99

---

Men først hadde bookinga på Smuget valgt å presentere Mad Above. Strøkent med nye navn på plakaten, men noe support å snakke om ble det ikke. Etter fire låter, og etter at alle de pene damene hadde forlatt lokalet, sa vokalisten de forløsende ord:

- Vi klarte å tømme lokalet temmelig fort... det er vår egenskap.

Mulig det, mulig det – men kanskje likevel feil...?

Mad Above spiller høyt, veldig høyt – og gjør det bevisst vanskelig. Verset i 16/8 og refrenget i 12/8, liksom. Slikt kan være imponerende, og sikkert veldig gøy for musikerne – men ikke alltid like underholdende for publikum. Stilmessig snakker vi Led Zeppelin møter Smashing Pumpkins møter Pantera. Mot slutten låt det direkte surt, og da – om ikke før – var løpet slutt for alvor.

Men så, da – the fabulous four, Backstreet Girls. Makan til rockeband! De har stil, de har tyngde, de er rock’n’roll; fra Krisas og Tertes fjellstøe komp til vokal-Müllers ravnsvarte lugg. ”She’s So Bad”; du får ikke bedre musikk i den streite rock’n’roll-sjangeren. Og hvilket kor Petter Barrli servererer!

Eller ”Back In Jail”. I slike stunder er Backstreet Girls den egentlige AC/DC-utgaven av Chuck Berry. Da merker vi oss også at Petter’n takler rollen til fingerspissene – nettopp ved å la være å agere gitarhelt hele tida. Istedet får han tre akkorder til å låte som alle tonene som til nå har fått plass i dette univers.

Her ruller seks’erne som klinkekuler. Men hvor f... blir’e av skiva?!?!?

---

Del på Facebook | Del på Bluesky