Offspring: Conspiracy For The Kids
(Oslo/PULS): - Okey, if you start it, we'll join in. Dexter Holland stimulerer fansen for siste gang etter å ha sunget seg igjennom hele bunken av Offspring-hits, foruten én: "Self Esteem". Vi er på siste ekstranummer og publikum - det yngste de noen gang har spilt for i Norge - krever full vareopptelling. Selv om "Pretty Fly (For A White Guy)" som var låta som fikk dem til å oppdage bandet for et par-tre år sida, er unnagjort, har de selvfølgelig også gjort research i platebunken til storebror i mellomtida.
The Offspring, 59 Times The Pain, Bombshell Rocks / /
The Offspring gjorde bare en liten Europatur denne gangen. 15 spillejobber er alt de ofrer oss, før de setter kursen til festivalsommer'n der hjemme. Men før de kom til scenen på Spektrum hadde svenske Bombshell Rocks og 59 Times The Pain gjort overbevisende og utadvendt det de var satt til: Å varme opp publikum.
Allerede i den sprakende og knitrnede strawblightintroen, slår hovedattraksjonen fast at vi kommer å få servert et gnistrende show. Bandet smeller i gang en dynamisk og tett starter i form av "Bad Habit", som etter måneder på veien er slipt, taima og tilrettelagt.
Låter fra flere av bandets epoker pumpes ut av høytalerne, før de midtveis i showet og drøyt halvveis inne i "Have You Ever" fingerer strømbrudd og går forvirra av en mørkelagt scene - bare guida av lommelykter fra crewet.
Men det hele er regissert bare for å la Dexter og Noodles gi seg sjøl et naturlig påskudd til å flørte med "Stairway To Heaven" og "Dirty Magic" - akustisk! Således får vi et friskt avbrekk fra veggen av øsende gitarer før vi gjøres klar for en ny dose.
 THE OFFSPRING: - You look tired ( ) |
Etter et kobbel av velsmurte muskelpumpere og en ikke helt vellykka "Original Prankster" - fremdeles med samplet fra Rob Schneiders kommentar fra filmen The Waterboy - gir Dexter oss nok et avbrekk: - You look a bit tired, it's time for "Intermission". Spør dere meg virka det mer som om det var bandet som trengte pausa mest. Begynner alder'n å tynge?
Også denne gangen med innlagt vannings- og matpause, før vi gjøres klar til oppløpet anført av en inspirert "Why Dont U Get A Job" og "One Fine Day" med vellykka cubansk feel. Så røyner det litt på og avslutninga med "Smash" og "Pretty Fly" lever ikke opp til standard.
Det gir kids'en faan i, bare de får brøle ut refrenga sine, kan bandet gjerne spille på usynkrone pappkasser. Hvilket de selvfølgelig ikke gjør, og det mangler ikke mye for at det hele skal låte; muligens er trommisen bare litt distrahert av dårlig lytteforhold bak batteriet sitt.
Likevel er ikke responsen overveldende, jeg hadde forventa mer hyl og skrik etter megahit'en. Kanskje var folk utlada, eller kanskje var det flere enn meg som registrerte utette skott i rytmeseksjonen?
Selvfølgelig kommer bandet på igjen. Jeg kan ikke huske sist gang jeg så en headact som ikke gjorde det. Og de leverer en suveren versjon av "Want You Bad" før Dexter lar folket bestemme avslutninga i gode, gamle "Self Esteem".
Dessverre er denne også skranglete i taktmotoren og mister mye av dynamikken. Tempoet er dessuten for for lavt i forhold til de foregående låtene, så drivet blir liggende i et merkelig ingenmannsland.
De nyrekruterte skatepunk-entusiastene helt ned i 9-10 års-alderen må således gå hjem å høre på storebrors gamle skive for å få det rette trøkket, som skal gi dem anerkjennelse om at manglende selvtillitt faktisk er et utbredt og rett så allment fenomen...
Del på Facebook | Del på Bluesky