The Offspring: Splinter

Per Kristian Foss er fortsatt finansminister, Morten Abel gjør seg til millionær på en 40års-krise, mens Dinas "Bli hos meg" forsøpler ørene til hundretusener av uskyldige radiolyttere. Jeg trodde jeg hadde sett langt nok ned i kjelleren dette året, men så kommer The Offspring og legger enda et lodd på vinterdepresjonene med platetragedien "Splinter".

Av Anders Finslo // 13.12.03

Sist The Offspring var kule var i 1994 da en hel fjortisgenerasjon koret med Dexter Holland til landeplagen "Self-Esteem", eller året før da de lagde den legendariske nypowerpunkplata Ignition.

Verken før eller senere har jeg opplevd mer sol og sommer enn med "Dirty Magic" og "Sessions" i walkman'en. Men det er lenge siden nå, og det føles enda lenger siden med Slinter skrikende ut av høyttalerne.

I dag er The Offspring blitt en parodi på seg selv. De kunne stoppet mens leken var god, istedet banker de fortsatt på de samme fire akkordene; minst like hardt som tidligere, men mer i sliten desperasjon enn av sprudlende spilleglede. Den opprinnelige viljen til å forandre og sjokkere er ersattet av patetiske forsøk på å gjenskape denne motivasjonen.

Hvis ingen snart gir The Offspring en injeksjon selvinnsikt, mener jeg aktiv dødshjelp burde vurderes som et alternativ. De fortjener bedre enn å bli husket som en gjeng oldiser med fuzzpedaler og utslitte rullebrett.

På den andre siden, hva kan man forvente seg egentlig, når MTV fortsatt ikke har baller nok til å vende dem ryggen? Eller når platebutikker og artistlojale punkamøber verden over fortsatt slikker skoene deres overalt hvor de beveger seg?

Det er faktisk oss som er bærebjelkene i The Offsprings luftslott. Derfor må også vi ta litt av skylda for hvordan Holland&Co. åpner årets største platetragedie i dundrende skamløst fotballkor:

"We are strong / We are right / We won't be pushed aside / We'll go on / We will fight / We will not compromise / we will never lose to you. ("Neocon").

Uffameg.