Charles Lloyd: The Water Is Wide
Tenorsaksofonisten, komponisten og bandlederen Charles Lloyd har vært en spesiell plante i jazzbedet helt siden han slo gjennom på slutten av 60-tallet. I mine ører har han med dette albumet levert fra seg det sterkeste vitnesbyrdet og den kraftigste musikken gjennom hele sin karriere.
Nå skal jeg umiddelbart ile til med et aldri så lite forbehold: Jeg har ikke hørt alt Lloyd har spilt inn siden "Forest Flower" med den ukjente unge pianisten Keith Jarrett for godt og vel 30 år siden. Jeg har likevel tro på at jeg har mennesker i min omgangskrets som ville ha sagt i fra hvis det var noe i nærheten av en slik kraft som dette som hadde gått meg hus forbi.
Lloyd, som oppnådde kultstatus allerede i flower power-tida og spilte for titusener av mennesker på utekonserter, har på denne plata fått realisert en drøm som det tok over et år å få satt ut i livet.
Etter sin forrige utgivelse, "Voice In The Night", der han bl.a. samarbeida med gitaristen John Abercrombie og trommeslageren Billy Higgins, fant Lloyd ut at han ville fortsette og utvide dette samarbeidet. Higgins tilhører den samme generasjonen som Lloyd - som nå er 62 år ung - og de har med ujevne mellomrom spilt sammen siden de var 18 år gamle.
Abercrombie, som vi bl.a. kjenner her hjemme gjennom samarbeid med Jan Garbarek, er en utmerka representant for etterkrigsgenerasjonen. I tillegg til representantene for disse to epokene har Lloyd, som har bevist at han har meget godt øre for pianister etter at han hanka inn bl.a. Jarrett, Michel Petrucciani og Bobo Stenson, "oppdaga" det nye stjerneskuddet Brad Mehldau etter en konsert sammen og han tok igjen med seg sin særdeles dyktige bassist Larry Grenadier. Det har ført til et førstemøte mellom disse fem stjernemusikantene ingen kunne tro var mulig å få til.
Selvsagt har musikantenes kvaliteter både som solister og som medspillere mye å si, men i dette tilfellet tror jeg også Lloyds låtvalg og intensjoner har hatt avgjørende betydning.
Lloyd har satt sammen et repertoar bestående av noen av de vakreste låtene jeg og sikkert mange andre også kjenner til eller hva skal man si om Ray Charles-klassikeren "Georgia", den nydelige folkemelodien "The Water Is Wide", Ellingtons "Black Butterfly", Strayhorns "Lotus Blossom" og spiritualen "There Is A Balm In Gilead" i tillegg til en rekke flotte Lloyd-låter fra både gamle dager samt ferske saker.
Avslutningssalmen "Prayer" - tilegna Higgins som en takk for at han fortsatt er blant oss etter en livstruende levertransplantasjon i 1996 - er intet mindre enn noe av det sterkeste som er skapt av musikk på svært lang tid.
"The Water Is Wide" er del en av det som foregikk i studio i Los Angeles i desember i fjor. Hvis del to er tilnærmelsesvis av samme kvalitet så har vi veldig mye å glede oss til. Hvis Lloyd og ECM-sjef Manfred Eicher finner ut at det ikke er det, så bør de droppe å gi det ut - "The Water Is Wide" skal ikke belemres med "resten".
Del på Facebook | Del på Bluesky