Andrej Nebb: Kvite Fuglar

Mye har skjedd siden jeg første gangen så Andrej Nebb opptre med gruppa Pull-Out på Safety Pin-Club i 2. etasje på Restaurant Pilen (nå Blue Monk) i '78. Fyren har levert store bidrag til fornyelse av norsk musikk og kunst gjennom flere tiår, sprengt rammer og knust illusjoner (og flygeler). Hans notoriske søken etter å uttrykke seg på tvers av konvensjonene har gjort ham til en av de aller viktigste kunstnerne (med stor "K") her hjemme, de siste 20 åra. Vel fortjent og med rette.

Av Trygve Mathiesen // 23.06.00

Tekstene inneholder mye "Guding" og lengsel etter "den store sammenhengen". De er gjennomsyra av ensomhet og (for oss sekulariserte urbanister), en gammelmodig, avlegs og enfoldig gudsfryktighet. Andre steder er følelsene det bringer fram mere det husmannsnorske, full av skjebnetung innavl.

Alikevel klinger mange av tektene utrolig bra. Det er først og fremst Andrejs egen fortjeneste, for melodiene og fraseringa av nynorsken hans låter nesten polsk. Dessuten er han flink til å utnytte diftongene (ei, øy, ai osv.) i språket og til å svinge på dem.

Sjangermessig varierer han mye og spriker i meste laget. Her finnes punkrock á la De Press i "Kvite Fulgar" og "Fuglane" og som 80-talls renprodusert Holy Toy i "Ufødd Gud", "Dagbok For Mitt Hjarte VII" og "Voggesong i Sorgehuset". Sistnevnte med et snev av "Lars Hertevik"s monumentale storhet, understøtta av teksten "Far er båren ut på bår/mor har grått i mange år/gråte for oss alle".

Men også Folque og folkrock-snev ("Dagbok For Mitt Hjarte X"), et tøtsj av Van Der Graaf ("To Kvinner"), framtredende country-akkorder ("I Sorgli") og polsk 80-talls funk ("Protest"). Det kan virke som om Andrej har konsentrert seg veldig om hvordan han ville forsterke tekstene gjennom musikken, heller enn å tenke streite popmusikklåter.

Rent låtmessig er mine favoritter "Dagbok For Mitt Hjarte VII" og "Fuglane". Dette er låter som sparker og som har en bra oppbygning og utløsning. Disse er verdt prisen av hele skiva.