Dronninga av Dance

Madonna har fått med seg et absolutt stjernelag, og gjort "Confessions II" til en sjitkul fest.

Av Siri Bjoner // 06.07.26

At hu tidlig ble et skeivt ikon hjalp nok godt, for etter hvert syntes jeg det ble færre bra låter på hver skive og jeg datt vel egentlig av etter «Like a Prayer» (1989). Lillebror derimot har slukt rått alt hu har gitt ut, dratt til London for å se henne og utsatt meg for nyere skiver som jeg i grunnen har vært mindre imponert av. For glætt, for overprodusert, for likt.

Da nyheten om at hun igjen var signet til Warner kom, tenkte jeg i mitt stille sinn at dette ble neppe bra. Lillebror var også rimelig skeptisk. At man skal lytte til popdronninga er én ting, men selv han har grenser for hva han synes er bra. Og stemmen hennes har blitt kritisert i mange år nå.

Knappe ti måneder senere sleppes «Confessions II», en slags oppfølger til «Confessions on a Dance Floor» (2005). «Thanks for coming // Sometimes I like to just hide in the shadows // Create a new persona // A different identity» Introen er rolig i ca tjue sekunder. Så kommer rytmene i bakgrunnen, og vi dras med ut på dansegølvet med Madonna. «Out here, on the dance floor, I feel so free»

Melodiene er gode. Jeg er fristet til å si at rytmene i bakgrunnen er plagsomme, mest fordi det er fryktelig vanskelig å sitte stille når de slår inn. Eller følge med på hvor stiene går i skauen. Muskelminne er kjekt, for det har gått radig bortetter fjellskrenter og utpå måsan. Litt som rottefangeren fra Hameln vrir og vrenger rytmene på bein og armer og rygg og selv en enkel skautur blir en intensiv treningsøkt.

Bekjennelsene henger løst. Referansene til tidligere låter og hits og musikken som inspirerte henne henger løsere. Og kanskje hun har gravd litt dypere og funnet frem til sitt gamle jeg, for dette er en maktdemonstrasjon. «Når jeg blir 66» sang Wenche Myhre, men Madonna har rukket å bli 67 – og viser hvorfor hun har vært popens dronning gjennom snart fem tiår.

Én time og fire minutter varer skiva. Seksten låter. Og litt som en bedre middag, blir rettene stadig bedre, mer intense, mer interessante, mer snadder. «There's only one thing I like more than sharing what I know with other people // And that's learning // Please, someone, teach me something I don't already know»

Madonna har fått med seg et absolutt stjernelag på denne ekstremt velprodusert og sammensatt skiva. Sammenligningen med Lady Gagas «Mayhem» (2025) er naturlig, men jeg har faktisk veldig lite å kritisere på «Confessions». Produksjonen er nok mer fokusert på spennende melodilinjer, variasjon og stemmen hennes enn de siste par utgivelser (dog er dette etter hukommelse, så med forbehold om feil).

«Betrayal» er rett og slett sjitkul. Jeg som ikke egentlig er trompetens største fan, gleder meg over tonene til Marco Parisi som hever hele låta til noe ekstra. Jeg tror kanskje spillingen hans er inspirerert av Mike Garson. Lola Leon (Madonass førstefødte) imponerer på «The Test». I det hele tatt er jeg rimelig imponert over hele skiva.

Jeg er veldig fristet til å gi henne en ny tittel: Dronninga av Dance. Trettiseks år har gått siden hun kom med følgende oppfordring. Den gjelder like hardt og intenst i dag: «When all else fails and you long to be // Something better than you are today // I know a place where you can get away // It's called a dance floor, and here's what it's for»

Låtliste: I Feel So Free // Good for the Soul // One Step Away // Bring Your Love (med Sabrina Carpenter) // Danceteria // Read My Lips (med Feid) // Everything // Love Sensation // Love Without Words // Bizarre (med Martin Garrix) // School // Fragile // My Sins Are My Savior (med Stromae) // Betrayal // The Test (med Lola Leon) // L.E.S. Girl