Generasjonsskifte i svensk rock - Nektar

Det er et generasjonsskifte på gang i svensk rock. Når Sveriges største rockeband gjennom tidene, Kent, ga seg med 6 utsolgte stadion-konserter tidligere i år og Bob Hund kastet inn håndkleet like etterpå, hvem er det da som står igjen og skal overta?

Av Stig Erlend Midtgård // 22.11.25

«Nektar» debuterte med «Magnolia» i fjor og fikk også prisen for Årets Gjennombrudd av Gaffa samme år. Nå har de nettopp sluppet album nummer 2, «Om du behöver mig» med rødt og svart cover. Og da er selvfølgelig platen også gitt ut på både svart og rød vinyl, som seg hør og bør.

Indierockbandet starter A-siden med «Myrornas krig». Drivende, gode gitarer, melodiøst og en overbevisende vokal. I «Faller» fortsetter det gode drivet, kanskje en enda mer catchy låt, som også er gitt ut som singel. «November» representerer litt mørketid og melankoli, tung bass og et samspilt band som man skulle tro hadde spilt sammen mye lengre en bandmedlemmenes alder skulle tilsi. «Ge mig alt du har» er platas andre låt som er utgitt på singel. Litt av samme oppskriften her, gitarer som veksler mellom fuzz og klare toner.

«Ossian» får jeg en følelse av «typisk svensk», uten at det er verken positivt eller negativt ment, litt sånn Håkan Hellström allsangvennlig refreng, selv om jeg ikke helt klarer å plassere det. «Drömmar av glas» er en roligere låt med piano, litt melankolsk, mørk vokal, som en ung svensk utgave av Nick Cave.

«Wien (allt som vi blev)» er nok en drivende låt, hakket mer anonym enn de mest spenstige låtene. «Aska» er kanskje platas svakeste spor. Akustisk gitar, koring med dyp klang, men litt blodfattig. I «Den enda du har» derimot virker det som bandet har vært en tur i blodbanken og fått overskuddet tilbake. En låt som minner mye om Kent. Nydelig gitarlyd, er vel den lyden som kalles digital delay på gitarspråket, i versene, mens refrenget flommer over med øs pøs gitar.