Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen Foto: Per-Otto Oppi Christiansen

The Beths begeistret på Parkteatret

The Beths leverte vakker balansekunst mellom hjertesorg og gitarpop. God "feeling", og tilnærmet kirurgisk presisjon.


The Beths / Parkteatret / 08.10.25


Hele veien fra New Zeeland kommer The Beths - skal vi si et av de aller heteste indiebandene for tiden. De har nok gått litt under radaren for folk flest. Tydelig at dette er en godt bevart hemmelighet for «de som følger med» på musikkscenen (dvs. si kjernemålgruppe: De som lytter til Y2K m/Jørgen Hegstad på NRK).

Parkteatret hadde muligens fått plass til to til, helt bakerst i et helt stappa lokale. Men da måtte merchen ha pakket sammen - så fullt var det altså. Og ganske så varmt til oktober å være.

Auckland-kvartetten – med Elizabeth Stokes på vokal og gitar, Jonathan Pearce på gitar, Benjamin Sinclair på bass og Tristan Deck bak trommene – har siden starten vært kjent for å balansere mellom det såre og det energiske.

Gjennombruddet kom med "Future Me Hates Me" (2018), en eksplosjon av bittersøt powerpop som fanget både kritikere og publikum. Med "Jump Rope Gazers" (2020) skrudde de ned tempoet og åpnet døren til et mer reflektert og følsomt uttrykk, mens "Expert in a Dying Field" (2022) befestet deres posisjon som et av de mest konsistente og melodisk skarpe bandene i indie-verdenen.

Alt dette beviste de til gangs for et begeistret publikum på Parkteatret. Velkommen igjen, da blir det vel på Sentrum Scene?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.


Endelig, Steffen Hissingby!

(04.11.25) Steffen Hissingby, 35 år fra Råde, gjør nå sitt etterlengtede debutalbum etter å ha vært en kjent sangstemme i det norske musikklivet i over 15 år. Nå har han endelig funnet sin egen lyd, som viser seg å være en kraftfull, ærlig og poetisk stemme som balanserer det personlige med det universelle.