A Killer's Confession - snakk om å ta feil
Ikke døm en bok etter omslaget, heter det, men det er himla vanskelig når «designet» til gruppa er så harry. Navn, cover, masken som vokalist Waylon Reavis tilsynelatende bor i. Ingenting ved A Killer’s Confession fristet til at jeg skulle sjekke det ut.
Det tok flere forsøk før jeg faktisk trykka play enn det gjorde å komme seg gjennom førstelåta til Lorna Shore. På åtti- og nittitallet lo vi godt av skiver med håpløse cover, titler, bandnavn og gjerne med god grunn. Innholdet var ofte rimelig elendig.
Av og til må jeg nesten true meg sjøl til å lytte på band jeg aldri har hørt om, som jeg ikke har noe forhold til, som fremstår som så teite at jeg egentlig regner med at det er rimelig elendig.
Eller, «en utfordring» er kanskje bedre kategorisering. Jeg liker utfordringer. Enkelt er feigt. Enkelt er kjedelig.
Heldigvis lytter jeg til musikk. Det er svært sjelden jeg drar frem en videotjeneste for å se låter før jeg har fått dem på øret. Og gjett hvem som ble glad for at jeg faktisk greidde å høre på skiva!
Jeg må jo bare innrømme at etter noen gjennomlyttinger, så har de aller fleste låtene havnet på favorittlista. Akkurat det hadde jeg faktisk ikke forventet. Dette er rett og slett ei skikkelig solid skive. «Alternative rock» kaller de det, som egentlig tilsynelatende betyr «vi digger så mange forskjellige genre at vi bare må leke oss». Jeg hører tidlig grunge, gothmetall, heavy, avant garde, metalcore, indierock ...
At bandet kommer fra Cleveland, Ohio, hjembyen til Rock and Roll Hall of Fame, overrasker i grunnen ikke. Etter å ha tilbragt en lang og herlig dag i museet undres jeg over om de faktisk har skrevet en låt til hver av rommene der. Kanskje med unntak av funk-avdelingen, dog er det et par steder på skiva som er litt mer funky.
Skal jeg være helt ærlig, er det ikke utenkelig at denne skiva havner på årets topp ti-lista mi. Den er gjennomført vellaget, det er varierte og interessante låter, bandet er dyktige og produksjonen er perfekt.
Beste låta på skiva er nok «Endless Silence», synes jeg. Den er seig som sirup, myk som silke, heftige breaks, kanskje det aller beste eksempelet på hvilket solid band dette er. Hardt, men ikke støyete. Melodisk, og en rimelig herlig vokal.
Dessverre er jeg ganske sikker på at de aldri noensinne kommer til å spille noen konserter i Europa. Dog har de gitt ut fem skiver siden starten i 2016, så rimelig produktive. Her er det mye bra musikk å kose seg med! I morgen blir det noen timer i bilen, og spillelista er klar. Den er på tre timer femten minutter, ruta i morgen er på tre timer femtifem minutter, så da må jeg nok sette «Endless Silence» på repeat et par ganger.
Låtliste: Hopeless Gray // In Case Of Emergency // Hollow // Facts // Heart Shaped Box // Headstone // Baptized By The Fire // Darkside // The Suffering // Endless Silence // Hand of God
Del på Facebook | Del på Bluesky