Lars Saabye Christensens (så langt) samlede poesi
Ta deg god tid. Skjenk deg et glass rødvin eller en kopp kaffe. Eller sett på ei plate med det utmerkede bandet Norsk Utflukt. Lars Saabye Christensens poesi kan brukes til så mangt. Også til dette – stille kontemplasjon.
Det blir sagt om Keith Richards, gitaristen i The Rolling Stones, at han er utstyrt med (minst) elleve fingre. De som er til overs for de ti vanlige, er gitarstrenger.
Det samme kan på mange måter sies om Lars Saabye Christensen. Hans virke, både som skjønnlitterær forfatter og poet, er tett knytta sammen. Lars Saabye Christensen er blues, in persona.
Han gir ut bøker omtrent like ofte som vi andre bytter t-skjorter. Hvor mye tid bruker han på denne imponerende produksjonen? Mye, vil jeg tro. Antageligvis all sin tid. Og den er, som vi alle veit, begrensa.
Dette fortjener han stor takk for. Ikke minst fordi han aldri er sikker i sin sak:
Jeg hakk’e peil
Jeg hakk’e peil
men det er ikke min feil
Boka er rikt illustrert. Men det morsomste bildet handler om et møte som aldri fant sted. Et fotografi Saabye Christensen sjøl tok. I en bar i Paris så han plutselig Tom Waits, samtidig som han var i gang med å gjendikte «Potter’s Field» til norsk.
Turte han å nærme seg? Slå opp på side 264.
Del på Facebook | Del på Bluesky