Vår alles kjære, Polly Jean
For første gang på sju år leverer PJ Harvey et flunka nytt album. Og det er bare å takke og bukke.
Hun slo gjennom med et brak tidlig på 90-tallet. «Dry» (1992), «Rid Of Me» (1993), «To Bring You My Love» (1995). Tre sjelsettende album, henta fra øverste hylle på indie-scenen.
Polly Jean Harvey (53) framsto, og framstår fortsatt, som lillesøstera eller dattera til Patti Smith (76). Sterke damer som nekter plent å stille seg langt bak i køen i rockens «naturlige» patriarkat.
Det har blitt noen demoer og B-sider-utgivelser i det siste; som vanlig – mest av interesse for blodfansen. Men nå leverer hun et splitter nytt, fullverdig album.
Hvis du ikke umiddelbart drar kjensel på stemmen hennes, har det en naturlig forklaring. Historia vil ha det til at hun, hver gang hun låt som PJ Harvey, ba sine mangeårige samarbeidspartnere om å stoppe henne. Denne gang ville hun på alvor låte annerledes.
Vel, jeg syns hun er gjenkjennelig. Multi-instrumentalisten John Parish og produsenten Flood har heldigvis ikke greid å fjerne PJ Harvey fra PJ Harvey. Og faktum er jo at PJ Harvey strengt tatt aldri har vært ei «bråkebøtte». Imaget har vært mer opprørsk enn musikken – spesielt vokalen. Hun har alltid vist at hun kan synge «pent».
Hør «Lwonesome Tonight», og du skjønner hva jeg mener.
Eller ta en titt på tittelkuttet:
Om dette er pop eller rock? Ingen av delene, har jeg lyst til å si. Veldig mye er reint akustisk basert. Men som vi veit, kan Flood trylle fram de mest mystiske lyder fra det mest basale utgangspunkt.
Innspillingene ble gjort i løpet av en tre ukers periode, og ut kom lyden av gull. Om du finner en singelhit her, får du utbetaling i form av diamanter. Men «I Inside The Old Year Dying» er et album som fester seg, litt mer for hver gang du hører det. It grows on you, som engelskmenn sier.
Sånn er det bare, med PJ Harvey.
Del på Facebook | Del på Bluesky