Kaizers Orchestra: Violeta Violeta Volume II
Det snakkes fortsatt om “de fire store” i norsk rock. Kaizers har for lengst tatt dem igjen.
Det er på grensa til det ulidelig pompøse å gi ut en albumtrilogi; det er sånt vi liksom forbinder med symforockere med ambisjoner ut over sin kapasitet. Ingen nevnt, ingen glemt. Når Kaizers Orchestra begir seg inn på denne minebelagte veien, er det imidlertid mest et bevis på hvor utrolig sjølsikre de er blitt. De veit at de kan.
Kaizers er et skramleorkester, og har vært det siden tidenes morgen – i hvert fall fra og med gjennombruddet i juni 2000.
Det er spesielt hyggelig å kunne anmelde "Violeta Violeta Volume II" på selveste Språkdagen 2011. Jeg innrømmer glatt at jeg har vanskelig for å følge med i bandets spesielle lyriske univers; uten tekstene foran meg, skjønner jeg som regel ikke bæret av hva Janove Ottesen synger. Jeg er klar over at folk med skarre-r og tunga lengre bak i gommen enn dansker flest har trøbbel med å innse dette faktum, men sånn er det altså: For oss med oppvekst andre plasser i Norge enn på den bløde kyststribe i traktene rundt Jæren og Sandnes, kunne denne gjengen egentlig like gjerne sunget gresk.
Det forholder seg i det hele tatt slik med poptekster, antageligvis til stor fortvilelse for de som skriver lyrikken. Det viktigste er at orda ”passer” til hverandre. Ingen har for eksempel til nå greid å finne ut hva John Lennon skreiv om i ”A Day in the Life” – den aller fineste sangen til The Beatles.
Men jeg digger Kaizers for å holde på dialekta si. Den eneste innvendinga jeg har mot DumDum Boys (og da graver jeg dypt), er vel at de gikk over til riksmål da de slutta å være Wannskrækk.
Og når jeg trekker fram DumDum Boys, er det på ingen måte tilfeldig. Av vår tids band i Kongeriket, er det så definitivt Kaizers Orchestra og DumDum Boys som har mest til felles. De er rett og slett moderne, i all sin virksomhet – til tross for at de spiller musikk Iggy Pop, Tom Waits, Rolling Stones, Kinks, eller Neil Young kunne vært truandes til å lage for 40 år siden.
”Volume II” skiller seg ikke vesentlig fra ”Volume I” – og det vil overraske meg storligen om ”Volume III” kommer til å låte særlig annerledes. Det kan hende Kaizers Orchestra låter annerledes om 20 år, enn skjønt jeg tviler. Hvorfor i all verden skulle de endre en oppskrift som er så til de grader vellykka?
Janove Ottesen kan slå seg sjøl på brystet, og smile hele veien til banken – i visshet om at han er av de ytterst få som evner å kombinere musikalsk kvalitet og originalitet med kommersiell suksess.
Del på Facebook | Del på Bluesky