The Hives: The Black & White Album

The Hives har for fjerde gang funnet frem fargestiftene sine. På "The Black & White Album" får de hjelp av blant andre Neptunes virtuoso og stjerneprodusent Pharrell Williams til å blande sine gamle favorittfarger med nye toner. For The Hives blir "Black & White" garasjegrått.


Medregnet årets utgivelse har altså de svenske garasjerockerne gitt oss fire langspillere på ti år. Det definitive høydepunktet så langt nådde de med singelen og signaturlåta "Hate to say I told you so" fra andreplata, "Veni Vidi Vicious" som kom i 2000. Etter kvalifisert suksess i 2004 med tredjeplata "Tyrannosaurus Hives", var det en del usikkerhet knyttet til bandets neste trekk. Bistand fra fire ulike produsenter signaliserte at man kanskje kunne vente seg et nytt sound fra gutta i The Hives? Vel, de som kjøper skiva ender opp med litt av det ene, litt av det andre, men mest av det gamle.

Plata åpner med et smell: Førstesingelen og braket som er "Tick Tick Boom". Dette er velkjent stoff fra The Hives, og alle som har vært fan av bandet de siste par åra vil umiddelbart nikke på hodet og tappe foten i gulvet. "'Cause I have done it before and I can do it some more" roper Howlin' Pelle i sangens refreng. Javisst, Pelle! Festen starter for alvor på platas to neste spor, "Try It Again" og "You got it all...wrong", og de som tappet foten til det første sporet, pumper nå nevene i været og gliser for alvor. Dette er låter gravd direkte ut fra den velprøvde, patenterte The Hives-formelen.

Med bokholderen "A Stroll Through Hive Manor Corridors" tar plata en uventet pustepause. Trommemaskin og et gammelt orgel er den eneste instrumenteringen på dette nokså meningsløse sporet, som kunne vært lettet fra en gammel episode av P1-krimmen. Mer vellykket i mine ører er den ålende funky "T.H.E.H.I.V.E.S", hvor bandet åpenbart har fått nyttige innspill fra Pharrell Williams. Aldri full forløsning, men likevel et velkomment lite stilskift. Trommemaskinen trekkes frem igjen (og gitarene legges ned) på egenproduserte "Giddy up!", et merkelig uengasjerende spor, kronet med linjene "When times are hardy – Giddy up! We throw a party – Giddy up!". Pelle da.

Et knippe solide «Hives låter» runder ut plata, og redder noe av helhetsinntrykket lytteren sitter igjen med. I løpet av drøye tre kvarter svinger skiva fra masse gøy til lite gjennomtenkte eksperimenter som ikke burde endt opp andre steder enn på b-sider eller demokassetter lagret i hvite skoesker nederst i et The Hives garderobeskap. Et eksempel på sistnevnte er for eksempel buklandingen bandet gjør med "Puppet on a string", en bastard-pønk-rap som for Guds skyld ikke må forveksles med Sandie Shaw's fantastiske hit fra 1967.

I forkant av plateslippet sa bandet at sangene som ble inkludert på "The Black & White Album", utgjør den beste halvpart av en samling innspilte låter. I mine ører virker The Hives anno 2007 tidvis usikre og avventende; noen spede tilløp til det som kan bli et «nytt» The Hives finnes riktignok på plata, men det blir dessverre med tilløpene. Sangene som følger formelen virker best, og det er synd at bandet, og Randy Fitzsimmons (det mystiske sjette bandmedlemmet som ingen kjenner og som alltid blir kreditert låtskrivingen), i løpet av de tre årene siden "Tyrannosaurus Hives", ikke lykkes bedre i å oppdatere uttrykket sitt. Plata føles etterhvert som en hjemme-uavgjort-borte på tippekupongen; la oss håpe at The Hives våger litt mer neste gang.


Del på Facebook | Del på Bluesky

The Hives: Tyrannosaurus Hives

(20.07.04) The Hives er tilbake med mer av det samme. Dessverre er resultatet noe mer blodfattig denne gangen. Holdningene, dramaturgien og knepene er de samme som tidligere, men sangene er glattere og enda mer tilgjengelige nå. Det burde appellere mest til den yngre fansen til The Hives.


Hip hop/electronica-scene på Øyafestivalen

(02.05.01) Øyafestivalen som vil foregå 10-11. august, utvider årets arrangement i Middelalderparken ved a sette opp en ekstra scene. Den nye scenen blir viet elektronisk basert musikk innenfor ulike sjangre, herunder også hip hop.


bob hund til Quart

(29.03.01) bob hund, Motörhead, Deftones, The Hives og PJ Harvey har de siste dagene blitt booka inn til sommer'n sørlandsfest i Kristiansand. Det betyr at de største dragerne nå er sikra og at vi for alvor kan se konturene av årets festival, ettersom artistene sprer seg utover i ukeprogrammet.


The Hives: Veni Vidi Vicious

(27.10.00) Svenske The Hives gjennomførte et blinkende fyrverkeri av en konsert i et fullstappet John Dee 3. oktober i år. Mesteparten av låtmaterialet på konserten var hentet fra bandets tredje album, "Veni Vidi Vicious": En heftig miks av rufsete sekstitalls garasjerock, drivende sen syttitallspunk og melodiøs powerpop.


Small Town, Big Time Punkrock

(06.10.00) (Oslo/PULS): Det å komme fra Sverige, ser ut til å være synonymt med å lage bra rock for tida. Peepshows, Hellacopters, The Royal Beat Conspiracy, Strollers, Backyard Babies og "supergruppa" Super$hit 666 er alle navn som oser rock av høy rang. Et band som føyer seg pent inn i denne rekken er kvintetten The Hives, som etter eget utsagn spiller "small town, big time punkrock". Og det er tydelig at det etter hvert er mange nordmenn som har fått ørene opp for denne gruppa. I motsetning til The Royal Beat Conspiracys konsert forrige tirsdag på So What var det folksomt på John Dee, godt og vel en time før konsertstart.


Punkrock i elitedivisjonen!

(05.10.00) (Tromsø/PULS): Det begynner etter hvert å bli ganske trangt i den edleste rock-divisjonen i Norden. The Hives er svenske, og utga en plate tidligere i år som sendte dem rett opp i elitedivisjonen. Når det i tillegg går gjetord om live opptredende deres, forventer man mye når de kommer til Blå Rock. Om de leverte varene? Jo, takk.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.