The Hives: Tyrannosaurus Hives
The Hives er tilbake med mer av det samme. Dessverre er resultatet noe mer blodfattig denne gangen. Holdningene, dramaturgien og knepene er de samme som tidligere, men sangene er glattere og enda mer tilgjengelige nå. Det burde appellere mest til den yngre fansen til The Hives.
Det er ikke mye som skiller "Tyrannosaurus Hives" fra "Veni Vidi Vicious". Produksjonen er noe glattere og penere, og The Hives har plassert seg enda nærmere garasjerocken. Og låtene er heller ikke like spenstige som tidligere.
"Tyrannosaurus Hives" er en blek blåkopi av "Veni Vidi Vicious". Blek, fordi det ikke er like mange opplagte hit-singler her. Du får ikke noen "Main Offender" eller "Die, All Right!" her. I stedet får du en jevn halvtime, med enkelte låter som skiller seg litt ut.
The Hives tar ingen sjanser på "Tyrannosaurus Hives". De slo gjennom et par år etter at de opprinnelig slapp "Veni Vidi Vicious", det var minisamler'n "Your New Favourite Band" som fikk fart på sakene - og overskriftene. "Tyrannosaurus Hvies" blir dermed en blek blåkopi fordi The Hives forsøker å lage det samme albumet en gang til, uten helt å lykkes. Det blir litt som å - øh - skulle gå på scenen etter The Hives og Pelle Almquist.
Singelen "Walk Idiot Walk" kunne vært hentet fra "Veni Vidi Vicious". "B Is For Brutus" flørter med Danko Jones, uten at det blir altfor påtatt. "Two-timing Touch And Broken Bones" kommer til å sette fart på mange dansegulv og fester utover høsten. Og "No Pun Intended", et av skivas sterkeste spor, sprudler med dens åpenbare ska-influenser.
I løpet av den halvtimen The Hives kjører på her, gjør de svært få feilgrep. De befester sin posisjon som et av verdens største rockeband (ikke dermed sagt at de er et av de beste, journ.komm.), frontet av en av den yngre rockegardens mest karismatiske vokalister, Howlin' Pelle. The Hives trekker flere tusen fans bare på Pelle Almquists appell til tenåringsjentene. Slik sett føles The Hives mer og mer som et boyband.
Som i og for seg er en ærlig sak. The Hives har jo uttalt at målsetningen er verdensherredømme. Og nå hevder de at de skal erobre universet. Til det er "Tyrannosaurus Hives" ikke god nok.
Det kresne rockepublikummet vil ikke finne altfor mye å glede seg over denne gangen. Hvis du derimot tilhører The Hives-fansen som har spilt hull i de gamle skivene, har du allerede kjøpt "Tyrannosaurus Hives". The Hives har tross alt ikke blitt noe særlig dårligere, problemet er bare mangelen på utvikling, og det faktum at det låter litt penere denne gangen.
"Tyrannosaurus Hives" gir deg en halvtime med energisk og karismatisk rock, men The Hives føles ikke veldig viktige denne gangen. Selv om det fremdeles er moro og oppkvikkende å høre de svenske gutta lire av seg rock 'n' roll-klisjeer.
Del på Facebook | Del på Bluesky