The Who: Endless Wire
Like majestestisk som for en mannsalder siden. The Who er hardrock-bandet som framfører symfonisk rock, og som faktisk kommer unna med det - når de gir ut noe så ambisiøst som hybriden rockopera. Kanskje har Roger Daltrey mista en brøkdel av sin stemmeprakt, men dette er klassisk The Who.
Mange mener de burde gitt seg da gærningen av en trommeslager, Keith Moon, døde av en overdose i 1978. Etter 1982 var da bandet også i praksis historie, helt til de begynte å røre på seg igjen rundt årtusenskiftet.
De fikk en ny smell da bassisten John Entwhistle døde i 2002, og livet ble ikke enklere å leve da bandets hovedkomponist og gitarist Pete Townshend året etter ble sikta, av alle ting, for befatning med barneporno. Townshend ble blankt frikjent, og nå er de godt på beina igjen.
"Endless Wire" er ikke et konseptalbum på linje med "Tommy" (1969) og "Quadrophenia" (1973), men det låter likevel som et enhetlig prosjekt - kall det gjerne en rockopera.
Engelskmennene har et uttrykk for den typen plater som trenger litt tid på seg; for at lytteren skal få den skikkelig under huden: It grows on you. "Endless Wire" er et sånt album. Og når det fester seg, så fester det seg skikkelig.
Her vrimler av godt, relativt kompliserte låtmateriale, og ikke mange rock-gitarister spiller akustisk gitar som Pete Townshend. Likevel er The Who fortsatt et hardrock-band.
The Who kan vise seg fortsatt å ha mange gode år igjen av sin karriere, for det er med dette bandet som med Rolling Stones. The Who greier seg utmerka uten Entwhistle & Moon, liksom Stones relativt ubemerka mista Bill Wyman, på samme måte som de helt sikkert ville klart å finne Charlie Watts' erstatter.
Men Stones har ikke noe liv uten Jagger & Richards; The Glimmer Twins. Og The Who er historie den dagen enten Daltrey eller Tonwshend har fått nok.
For øyeblikket er de spenstige og livskraftige så det holder. Heldigvis.
Del på Facebook | Del på Bluesky