Purple gikk Bananas
(Oslo/PULS): Deep Purple anno 2003. Genesis kalte det en gang "And Then We Were Three". Men faktum er at erstatterne i Deep Purple, Steve Morse og Don Airey, gjør en solid jobb på Purple´s midtbane. Og Steve Morse har aldri vært så offensiv som nå.
Deep Purple & Uriah Heep / /
Uriah Heep
Først ut var bandet som debuterte på plate bare to år senere enn Deep Purple, Uriah Heep. De lovte å ta oss igjennom fire tiår med Heep på 60 minutter, men holdt seg som ventet til det gyldne 70-tallet.
Etter en grasiøs intro åpnet "Easy Livin´" supportsettet, og med en lydkvalitet som sakte ble bedre, ble også én time med Uriah Heep hyggelig nok. Bernie Shaw har holdt sammen med Uriah Heep siden 1986, og sang så klokkerent så diskantelementene i Spektrum holdt på å dele seg i to.
Etter en TV-annonsert samleplate, var det mange som nikket gjenkjennende til "Stealin´", "Wise Man", "The Wizard", "Gypsy" og "July Morning". En heidundrandes "Lady In Black" avsluttet en trivelig og høylytt time med Mick Box, eks-Ozzy-trommis Lee Kerslake og eks-Spider From Mars-bassist Trevor Bolder.
Deep Purple
Mange bananer kom til syne på scenen, og det var duket for den første Oslo-konserten med Deep Purple på fem år. Like lenge har det gått siden disse gutta gav ut forrige studioskive, men selv om de nok var hyppe på å spille en del nytt ble det nok av klassisk Purple i Spektrum.
Som så mange andre Deep Purple-konserter, så åpnet de eldre herrer ikke overraskende med "Highway Star" for så å gå rett på "Strange Kind Of Woman". Tonen var satt, lyden var satt, og Ian Gillan beviste at det fremdeles går an å synge kastratvokal i en alder av 60-something. Imponerende.
Av de nye låtene fra Bananas fungerte "House Of Pain" og "Silver Tongue" absolutt best. Et nummer som nok aldri ville fantes med Ritchie Blackmore i rekkene var forøvrig "Contact Lost"; en instrumental skrevet av Steve Morse i sammenheng med den amerikanske romferjen som eksploderte når den nådde atmosfæren tidligere i år.
Gitarist Steve Morse har aldri tatt kommandoen så mye som han gjør i Deep Purple nå. I motsetning til Don Aireys mye Jon Lord-inspirerte spill, så gjør Steve Morse sine egne ting til det fulle. Etter nesten 30 år med Ritchie Blackmore som bandets ubestridte gitarist, så har Steve Morse klart å gi Purple et litt annet sound og uttrykk, uten at brorparten av fansen ikke brummer av det.
 STEVE MORSE: For alltid "the new guy" (Foto: Odd Inge Rand) |
Etter et publikumsfrieri i form av en Grieg-inneholdende keyboard-solo av en dyktig Don Airey ble det en decibelpreget avslutning i form av 19 år gamle "Perfect Strangers" og den obligatoriske "Smoke On The Water" med full allsang fra et voksent Spektrum. Da hadde et imponerende antall publikumere fått med seg to meget oppegående band som nærmer seg 35 års eksistens. Alderen til disse ti musikerne til sammen overstiger forlengst et halvt årtusen, men når ting blir levert så bra som dette bør man ikke være redde for å bli gamle.
 IAN PAICE: Enestemann som har vært med i samtlige versjoner av Deep Purple (Foto: Odd Inge Rand) |
Deep Purple rocket Spektrum med disse låtene:
Highway Star/Strange Kind Of Woman/Silver Tongue/Knocking At Your Backdoor/House Of Pain/Lazy/Bananas/Contact Lost/Doing It Tonight/Space Truckin´/I´ve Got Your Number/The Well Dressed Guitar/Don Airey Solo/Perfect Strangers/Smoke On The Water
ekstra: Hush/Black Night
Del på Facebook | Del på Bluesky