Erykah Badu: Mama's Gun
Det må være lov å si at denne 28 år gamle dama har det meste. Om vi i denne omgang lar det reint eksteriørmessige forbigå i stillhet: Erykah Badu er utstyrt med en røst som er stikkende, behagelig, original. Hun skriver låter av en annen verden, og opererer tidvis med poesi langt utenom den gjengse pop-lyrikken. I tillegg veit hun å pakke inn sangene sine slik at de låter akkurat slik hun åpenbart vil ha dem til å låte - akkurat Erykah Badu, og ingen andre.
Hun har alt som tilhører den moderne r&b-katalogen under huden, og låter så moderne at du nesten tar det for gitt at dette er litt sånn "hiphop-inspirerte greier". Men det er det ikke!
I likhet med gjennombruddet, "Baduizm" fra 1997, er "Mama's Gun" fylt med soul, r&b og rock i den aller skjønneste forening. Kompet kan være stort; fullt bluesband inkludert blåserrekke, men likegjerne helt strippa; bass & piano & trommer - for eksempel.
Flesteparten av sangene går i et tempo der de fleste legendariske rockelåtene befinner seg best - sånn midt på treet; ikke ballade, ikke for fort. Da passer det ofte også så fint å legge inn en vibrafon; dette i en periode så sørgelig glemte instrumentet, det som fikk sin renessanse i acid jazz-bølgen (husker du den?!) rundt Us3.
Vi snakker om et stjernealbum, duetten med Stephen Marley er bare helt opp i skyene fenomenal!
Siden jeg i denne sammenheng åpenbart ikke har gjort jobben min (albumet kom definitivt ut i fjor!), jukser jeg litt og plasserer det sporenstreks temmelig høyt opp i min oppsummering av det herrens år 2000. (På internett er ikke "trykkfeil" hva det en gang var!)
Jeg skal ikke ha det på meg for ettertida at jeg ikke skjønte at Erykah Badu hadde prestert noen av de aller mest minneverdige øyeblikkene fra det året vi nettopp har forlatt.
Del på Facebook | Del på Bluesky