Euroboys: Getting Out Of Nowhere.

Det kanskje mest profilerte Oslo-bandet de siste årene, ved siden av Turboneger og Big Bang, er tilbake med ny plate og ny line-up. Mye har forandret seg siden sist, noe som kan tolkes både negativt og positivt. Vokal på nesten alle låter, såvel som nok en helomvending musikalsk. Som plate er denne både opp og ned, frem og tilbake, men som kommersiell rock holder dette mål. Men det spørs bare om det er nok for massene som vil ha Kåre And The Cavemen, nå uten Kåre, eller instrumental surf-rock.


Referansene på denne Getting Out Of Nowhere er en bok lang, og man hører mye inspirasjoner fra nesten alt som har gjorde seg videre markant på 60- og 70-tallet. Når det kommer til denne typen rock, er ikke målet originalitet, målet er kun at det skal funke. At det skal være så catchy og gjennomført at folk faktisk løper til butikken for å gjøre innkjøp av denne utgivelsen.

Euroboys er som sagt et helt annet band på denne plata, noe de sikkert har gjort med nøye overveielse. Her vil ikke folk få det de har forventet fra de to tidligere utgivelsene, men nå har da heller ikke dette vært et poeng for Euroboys.

Det eneste er hvorvidt dette gir dem substans som et samlet band, og om folk fremdeles vil føle samhørighet med bandet, nå som så mange ting er forandret. Visse personer har påpekt at disse forandringene vil svekke bandets popularitet, men nå sier jo folk så mye rart.

Over til låtene. De låtene jeg mener funker best på denne plata, må være "Turn That Sound Up", som i mine ører har en god melodi-linje og et fint riff. Den groover og flyter fint, og virker mer avslappa og mindre strebende enn mye annet vi finner på denne disken.

Kuttet "Smash It To Pieces" låter litt mer som det bandet vi er vant til, helt til vokalen kommer, som brutalt minner deg på at det ikke er det. Hvis man ser bort ifra dette, er det så absolutt en sterk låt, og forhåpentligvis en låt Oslo-gutter og Oslo-jenter vil nynne på de neste månedene.

"Det handler om 20-åringer som faller utenfor hipster-hierarkiet i dagens skandinaviske storbyer", forteller presseskrivet om låta "Stockholm". En liten motsigelse, når steita fra en av Norges mest profilerte og hippeste personer, Knut Schreiner. Men, men...

"Scarborough Fair" er godt fremført, og er en av platas sterkeste fremføringer i mine øyne. Christer Engen kjent fra Turboneger og Big Bang har også en noe bedre stemme enn mannen bak roret - Schreiner - og er ikke like preget av dårlig engelsk aksent.

Det siste sporet er "Come On In, Your Time Is Up", er den eneste låta fremført med hele den nye line-up'en, og den sparker bra ifra seg. Med andre ord ser jeg det positive i forandringene gjort, og de nye medlemmene kan så absolutt tilføre bandet mye godt.

Her har vi en plate hvor Euroboys har delt tankegang med alt fra The Stooges til Oasis; Small Faces til Kula Shaker, og mye annet du vil finne i Euroboys' platesamling.

Borte er surf-rocken på første album Jet Age, det samme er den dvalende, slepne dystre melankolien som vi fant på Long Days Flight 'Till Tomorrow. For noen forfriskende, for andre en nedtur.

"Getting Out Of Nowhere" holder mål som er rocke-album, men vi hadde kanskje alle forventet noe mer?


Del på Facebook | Del på Bluesky

Euroboys: Soft Focus

(30.05.04) Knut Schreiner mener ”rocken er en tradisjonell musikkform som det ikke er snakk om å fornye, men om å tolke”. Som medlem i Turboneger hadde jeg sikkert sagt det samme. Men Schreiner overvurderer omfanget av sin egen rockefilosofi når han maskerer sitt nye popansikt i Euroboys med den samme lærersetningen. Solfriske "Soft Focus" tolker og ekshalerer bandets referanser med en gudfadersk selvsikkerhet og eleganse, men dessverre klarer ikke Euroboys å tydeliggjøre seg selv oppi inspirasjonssalaten. Og hva er da vitsen med å lage en plate?


Norsk musikk for eksport!

(03.05.01) Tallet på norske artister som får realisert utfartstrangen sin er stadig økende. Endel er av disse artistene er støtta av Kulturdepartementet gjennom Norsk Kulturråds TTF-ordninger. Den statlige sponsinga ser altså ut til å kunne bære frukter. PULS har sett nærmere på de drøyt 20 artistene som fikk støtte ved årsskiftet. I tillegg har vi kartlagt minst like mange som reiser ut helt på egen hånd.


En svorsk maratonaften på Rockefeller

(16.03.01) (Oslo/PULS): Det ble en lang kveld da The Soundtrack Of Our Lives (TSOOL), Euroboys og Silverbullit inntok Rockefeller torsdag kveld. De som holdt ut, hadde imidlertid god grunn til å være fornøyd.


Til tider sexy fra Euroboys

(09.10.00) (Bergen/PULS): - Bergen, I owe you nothing, synger Knut Schreiner, vokalist og gitarist i Euroboys. Og akkurat der begikk herr Schreiner en stygg feil, for med sånne utsagn får du bare ikke med deg publikum, uansett hvor bra musikken din er. Synd, for Euroboys låt virkelig bra til tider under slippefesten for deres nye skive, "Getting Out Of Nowhere", på Agora i Bergen.


Ekstatisk bra, Faithless!

(07.06.99) I historiebøkene vil vi ha det sånn: Norwegian Wood 1999 var Faithless, Faihless, så Faithless – og så resten. Sister Bliss, Rollo & Maxi Jazz; med brede smil om munnen og med intuitiv, profesjonell arroganse spiller de Wilco, Suede og James Taylor av scenen. Hvilken eleganse! Hvilken musikalsk og estetisk åpenbaring!


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.