Tønes: Det Så E Inne I Krabben

Se på album-tittelen - og du forstår hvorfor Tønes ikke er blitt noen stor stjerne. Jeg kjenner'n ikke, har faktisk aldri møtt fyren - men har en skarp følelse av at han er temmelig sær.

Av Arild Rønsen // 21.09.00

Sjøl spiller Tønes gitar og synger - ved siden av at han skriver alle låtene - mens bandet hans ofte preges av en herre ved navn Stein Holmen. Han er keyboardist, med en forkjærlighet for det deilige instrumentet Fender Rhodes. Han gjør sine saker ypperlig.

Det er tekstmessig det kåler seg til for Tønes. Han skriver riktig så fine tekster, det er ikke det - problemet ligger i at han legger inn så mange ord i sine historier at han går Bob Dylan en høy gang. Og det finnes ikke så mange Dylans... Mr. Zimmermann har på et vis lagd sin egen sjanger, som svært for andre behersker - i hvert fall ikke siddisen Tønes.

Eksempel: Man skal ha guts for å lage en erkelang tekst om Knut Gursli. Knut hvem, sa du? Jo, en kar som må slite seg gjennom en lang kveld på kjøkkenet, mens kona har tupperwareselskap i stua! Stua e okkuperte, må vite - og stakkars Gursli ender kvelden med hodet på kjøkkenbordet - uten å få se nyhetene på TV...

Sånn går det, liksom. Ta sangen som er døpt "Sveinung Svindlands Herrefrisør"; egentlig handler den om en fotograf, som syns litt synd på frisøren som stadig får kunder av typen som får reklamefotografen til å mene: Han fortjene ikkje at kondane bli færre og færre og tynnare i håret.

Tønes burde lære av følgende: Den aller fineste sangen han presenterer - for det fins mange fine sanger her - heter "Ordane", der låtskriveren, kanskje ved en tilfeldighet, har valgt å rasjonere med orda. En alldeles praktfull ballade.

Hva som er inne i krabba? Det må du jaggu kjøpe skiva for å få greie på.

Jeg tror Tønes trenger en god rådgiver, for mannen har åpenbare kvaliteter både som musiker og historieforteller.