Ea Othilde kan sikte enda høyere

Ea Othilde smir mens jernet er varmt, produktiv dame i ung alder. Følger hun og bandet opp lovordene vi har gitt dem på veien?


Hun – eller bandet - er indie på sin hals, og viker ikke en tomme fra ønsket om å låte annerledes. Låtene drives fram i odde taktarter og finurlige melodilinjer. Det er sånt vi gjerne forbinder med 70-tallets progrock eller moderne folkrock a la Valkyrien Allstars.

Ea Othilde befinner seg langt unna begge disse tradisjonene. Soundet er knusktørt, for det meste pakka inn i et «simpelt» gitar, bass og tromme-komp. Hanna Skjærdal (bass), Elias Tafjord (trommer), Hans Olav Settem (gitar). Her legges det energi i å gjøre uttrykket så beskjedent som mulig. Kunne vært spilt inn på to eller fire spor uten miksing. Kanskje så er tilfelle?

Så hvorfor har jeg en følelse av at dette kan låte ganske mye mer rocka live? Jeg veit ikke helt, men sånn er det – hvilket ikke betyr at jeg skulle ønska meg en større studioproduksjon. Dette er sjarmerende nok som det er.

Sitter jeg likevel igjen med inntrykket av noe uforløst? Ja, jeg gjør nok det. Jeg mener dette bandet har mer å gå på. Men, hold fast på planen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Se opp for Ea Othilde!

(15.04.26) Ea Othilde slipper ny EP i juni, med første singel ute i morgen, torsdag 16. april. Låta heter «Florence», og ble faktisk til i Firenze sommeren 2025. Dette gir oss anledning til å gjøre opp for dårlig samvittighet.


Stones Throw låter fortsatt som framtiden

(06.10.26) I 2026 fyller verdens kanskje mest elskelige plateselskap 30 år. Har du ennå ikke oppdaget det, er tiden definitivt inne.


En forsmak - The Impossible Green

(05.10.26) The Impossible Green lager enkel, lytteverdig, "så komplisert at det høres enkelt ut"-musikk.


Meshell Ndegeocello strekker i fortiden

(04.10.26) Meshell Ndegeocello river klassikerne fra hverandre, og bygger dem opp på nytt.


Europe, as - for ei gladskive!

(03.10.26) Stemmen til Tempest er enorm og Norums fingre produserer de råeste, tøffeste og mest intense riffene. Her finnes ikke én kjedelig eller intetsigende låt.


GURO graver seg ned til røttene

(02.10.26) Ti år etter debutalbumet "Du har mæ" er GURO tilbake med sitt andre studioalbum. Roots er en tittel som sitter usedvanlig godt, for dette er en plate som både musikalsk og tematisk graver i røttene, både i familie, kjærlighet og tilhørighet.


brenn. - er de kanskje litt forsiktige?

(30.09.26) Pønk, pop og rock. Sjarmen er der fortsatt, og de skjønner åpenbart godt hva de holder på med.