Hvilken aften med Buicken?!
En trompeter, en gitarist – og to diktere. Kan det bli konsert av noe sånt?
Buicken / Svovelstikka, Oslo / 21.08.24
De utgjør på sett og vis en odde forsamling, medlemmene i denne kvartetten. Jazzmusikeren Mathias Eick, bluesgitaristen Amund Maarud – og poetene og ordekvilibristene Tom Stalsberg og Lars Saabye Christensen.
La meg ta poesien først, som vel strengt tatt helst bør beskrives som prosa i kortform. Forfatterne er ikke ukjent med å skrive på rim, for all del. Men mer enn form, er det selve historiefortellinga som står i fokus. Og ikke minst hvordan budskapet framføres. Vi snakker tross alt live.
Lars Saabye Christensen tok på 80-tallet med seg sitt pikkpakk og sin kone til Vesterålen. Det er 180 mil mellom Oslo og Vesterålen, og reisa skulle vise seg å by på buss, tog, buss, buss, buss, bil … Vel framme fikk de leilighet i en kommunal blokk som, når man dro fra gardinene, hadde utsikt til – riksveien.
Det er denne typen fortellinger Saabye Christensen er en mester i å fortelle, og det er ingen grunn til å stikke under stol at man bør ha noen år på baken for å nyte historiene i fulle drag. Det er en stor fordel å ha et forhold til gamle ting – bankboka der man sirlig førte inn innskudd og uttak, fasttelefonen, svart/hvitt-tv.
Både Lars Saabye Christensen og Tom Stalsberg har lange karrierer bak seg som diktopplesere i band. Lars i Norsk Utflukt, Tom i The Men They Couldn’t Shave i samarbeid med forfatterkompis Levi Henriksen.
Hvis du vil lese mer om disse herrenes bidrag til den norske kulturarven, anbefaler jeg «Saabyes sanger», og også filmen om hans liv så langt – «Livet er den tiden det tar å dø».
Vil du dukke ned i Buickens tidligere verk, henviser jeg mer enn gjerne til «Men Buicken står her fremdeles».
Tom Stalsberg er en tradisjonell (!) beat-poet. Han blander historier, navn og uttrykk fra det forrige århundre med dagsaktuelle hendinger på en måte som får alt til å skli inn i en naturlig enhet. I går tok han for eksempel for seg bryllupet i Geiranger, en sjaman på innsiden av sin prinsesse. Og med tanke på at kjendisbladet «Hello» har kjøpt foto-rettighetene til vielsen – hva passer vel bedre enn å avslutte dagens tekst med Hello! Hello!
Men det blir selvfølgelig ingen konsert av å høre på to diktopplesere. Enter Mathias Eick og Amund Maarud. De høres faktisk ut som et fullverdig komp. Og begge fyller flere oppgaver i det musikalske lydbildet.
Mathias Eick spiller selvfølgelig først og fremst trompet. Men han trakterer også en liten synth (som også kan trylle fram enkle trommekomp), i tillegg til at han briljerer som ordløs vokalist. Amund Maarud er en av landets beste gitarister, og som vokalist er han helt rå.
De spiller blues og jazz, og henter stoff fra gamle salmer like gjerne som de søker mer moderne stoff – Leonard Cohen, Tom Waits. Det låter himmelsk bra.
Det humoristiske høydepunktet kommer da de drar fram en utgave av den gamle Shadows-hiten «Apache» som ingen tidligere har hørt maken til. Om du kjenner sangen, kan du tenke deg «riffet» spilt på trompet.
Gjesteartist helt mot slutten: Knut Reiersrud.
Hva mer kan du ønske deg av en aften med lekkert musikanteri og briljant litteratur?
PS. Under overoppsyn av Konkurransetilsynet var det mulig å kjøpe signerte bøker ved utgangen.
Del på Facebook | Del på Bluesky
I en klasse for seg - Paradise Lost
(17.12.25) Mange band har blitt inspirert av Paradise Lost, men det er ingen som er i nærheten.