Ikke akkurat harry - Harry Styles briljerer
Kan det komme noe godt ut av X-faktor og «boyband»? Svaret er et ubetinga «ja».
Det burde være unødvendig å si det, men siden noen fortsatt henger igjen i den tro at alle boyband var «industriprodukter», «de lagde ingen ting sjøl», «pene gutter noen forsøkte å gjøre til popstjerner» etc. Sånn er det altså ikke.
Ronan Keating (Boyzone) og Robbie Williams (Take That) har motbevist påstandene så det holder, og Harry Styles skinner mer enn One Direction noen gang gjorde.
Dette er hans tredje solo-album, og han har brukt tida siden den selvtitulerte debuten i 2017 godt. På populærkulturens premisser, i alle kanaler, Harry Styles (28) er ikke mannen som legger alle eggene i en kurv. Han har vært på forsida av Vogue! Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om det å være «mote-ikon», men jeg registrerer at Harry Styles har greid å bli det.
Men mest av alt er han musiker - komponist og vokalist. Og han greier mesterstykket å binde pop/rock, slik den lød på 70-tallet (Elton John), sammen med et splitter pine moderne lydbilde. Hva soundet angår, skal mye av æren tilfalle hans faste samarbeidspartnere Kid Harpoon og Tyler Johnson.
Inspirasjon fra 70-tallet? Joni Mitchell skreiv i sin tid en låt hun kalte «Harry’s House/Centerpiece». Tilfeldig? Neppe. For dere som har glemt den, eventuelt aldri hørt den (den kom i 1975), iler vi til unnsetning:
Så Harry Styles er så god? Vel … Han er mer enn på god vei til å bli noe veldig stort i popmusikken. Fins det noen «Sign Of The Times» her? Nei, men albumet holder skyhøy kvalitet hele veien gjennom. Og ingen skal beskylde ham for å ikke gjøre noe med kjønnsbalansen på scenen!
Og kanskje har keyboardisten studert Magne Furuholmen i «Take On Me»? Det er forresten noe med hele komposisjonen … Flere enn meg har oppdaga dette:
a-ha bør ikke legge inn noen protest, heller se det som en ærefull gest.
Ett bein i 70-tallet med andre ord, det neste i 80-tallet. Men 2020-tallet tilhører nok Harry Styles.
Del på Facebook | Del på Bluesky