Skikkelig, gjørmete rock'n'roll

Boka om The Hollywood Brats lever opp til undertittelen. En katastrofal historie.


Jeg ler så jeg griner. Dette er rock ‘n’roll-historie som gjør «Spinal Tap» til et barnslig vorspiel. Kan det være sant? tenker du kanskje underveis. Jeg velger å tro hvert ord. Og jeg velger å se bort fra at Andrew Matheson mener Casino Steel fyller 20 det året han vitterlig fyller 22.

Historia om The Hollywood Brats er fortellinga om et band som så inderlig gjerne ville, og som nesten fikk det til. Men som aldri fikk det til. Vi snakker om fem – noen ble skifta ut, andre kom inn underveis, særlig bassister – ungdommer som bare elska rock’n’roll. Og som framfor alt drømte om å leve rock’n’roll-livet. For dem var sex, drugs and rock’n’roll ensbetydende med himmelriket.

The Hollywood Brats var fullstendig fritt for tanken på enhver annen form for idealisme enn tanken på egen suksess. På det sosiale og politiske plan hata de hippier, som liksom ville forandre verden med peace and love. I musikken hata de stort sett alt som var mer enn tre akkorder. Aller verst var progrock; flinkiser som Yes var «et skrekkelig band». Det fantes unntak; forfatteren forguder The Kinks, og det er ikke bare tre akkorder.

Men la gå, du skjønner tegninga. The Hollywood Brats ville være et helt streit rockeband. Back to basic. Mest mulig bråk.

Det nærmeste de kom å gjøre et «skikkelig støkke arbeid» var å kaste seg over rubrikkannonsene i Melody Maker hver torsdag - annonsene der musikere søker musikere. Sånn var det også her hjemme. Sida med rubrikkannonser var definitivt en av de best leste i PULS fra starten i 1978 til langt opp mot ’90-tallet.

De holdt det gående fra 1971-75, og her er uttrykket «holdt det gående» ganske presist. Du har sikkert fått med deg at a-ha i sin tid bodde relativt kummerlig i London, på sin vei mot superstardom? Det aller dårligste krypinnet a-ha bodde i var keiserpalass målt mot «boligene» The Hollywood Brats holdt til i.

Tidvis snakker vi okkuperte leiligheter, der det så vidt rant vann i springen. Madrass på gulvet. Kanskje like greit at det innimellom ble sex utendørs. Forfatteren pådro seg en gang noen greier rundt bjellene som klødde så grusomt at han fant grunn til å ville lege de med Dettol – et slags plumbo: «Unngå direkte kontakt med hud.»

De øvde og øvde og øvde, samtidig som de drakk for å nå «delirium tremens». Skandaler stort sett over alt hvor de befant seg. På sin høyde – alt er relativt – ble de invitert på et Penthouse-party; dette herremagasinet som i dag fortoner seg så utrolig gammeldags. Men keyboardisten, Casino Steel, fant det opportunt å klå på puppene og rompa til serveringsdamer som knapt hadde klær på seg. Det gikk ikke mye bedre da en «manager» mente det var fornuftig å invitere dem til å se den siste filmen til Cliff Richard.

Dette var før #metoo, men det gikk på huet og ræva ut. En som også havna i ulykksalige omstendigheter var en herremann ved navn Freddie Mercury. Før The Hollywood Brats het The Hollywood Brats, kalte de seg nemlig The Queen. Det syns Mercury var en dårlig idé, og en kveld The Brats spilte på Marquee oppsøkte han dem i garderoben for å fortelle hva han mente om navnet deres. Den konversasjonen kom Freddie dårlig ut av.

Matheson forteller om den gang Casino Steel var interessert i et «comeback» for The Hollywood Brats. Han hadde sett Elvis i «68 Comeback Special». Problemet for The Hollywood Brats, kunne vokalisten fortelle, var at for å kunne få et comeback – ja, så må du ha vært et sted på forhånd. The Hollywood Brats kom dessverre ingen steder.

Bandet var superopphengt i klær, helst av typen androgyn. En kveld de var invitert på middag, dukka Matheson opp i «selskapsantrekk» og platåsko – et antrekk han gikk i mens han måtte snike på toget fordi han var blakk. Han kunne dukke opp til fotosession i kjole.

De spilte på både Marquee og selveste in-stedet i London, Speakeasy, der de fikk et brett øl av Keith Moon. Trommisen i The Who mente at The Hollywood Brad var «det beste bandet jeg har sett» … Vel – rock’n’roll var kanskje rock’n’roll for flere enn medlemmene i The Hollywood Brats?

De ble lurt trill rundt av svindlere i bransjen – som tatt ut av «The Great Rock’n’Roll Swindle». Vinyl ble det ikke noe av, før den norske bransjeveteranen Audun Tylden forbarma seg over bandet. Men da hadde alle tog for lengst forlatt stasjonen, til og med dem der det var mulig å snike seg inn som blindpassasjer.

Det endte i knall og fall, selv med et møte med Malcolm McLaren – den magiske tryllekunstneren som gjorde Sex Pistols til verdensstjerner. Ja, Casino Steel og Andrew Matheson hadde faktisk en øving med Pistols-gitarist Mick Jones i et band de ville kalle London SS.

Da var det kanskje greit at teppet gikk ned for siste gang.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Casino Steel runder 70 - Vol. 1

(16.02.22) Tirsdag til uka, 22. februar, fyller Casino Steel 70 år. Vi kommer til å markere jubileet på flere måter, og begynner her: Hvor gode var hans første band, The Hollywood Brats?


Et overfladisk portrett av Magne Furuholmen

(04.06.25) Han skulle kanskje hatt navnet Mange, ikke Magne. For Magne Furuholmen er en mann med mange jern i ilden.


Jo Nesbøs krim om et slitent USA

(09.01.25) «Minnesota» er handlingsmetta og spennende som fy. Men dypest sett er dette noe langt mer, og noe ganske annet, enn en krimroman.


Kjartan Fløgstads sangskatt i bokform

(28.12.24) Kjartan Fløgstad er en rimsmed par excellence. Og ja – han danser med orda.


David Bowie og Joy Division – hvem var viktigst?

(09.12.24) Børre Haugstad er i gang med et slags livsverk. I år har han kommet til nummer 6 i serien om vinylens historie.


Rockheim – en turbulent historie

(03.12.24) Direktører har kommet og gått. Men Terje Nilsen er den samlende figuren for Rockheim. Hans motto: «Vi snakker om å ta vare på vår kulturarv, det er det som er mandatet og Rockheims ansvar.»


Highway 61 – om veldig mye annet enn Bob Dylan

(22.11.24) Alle som har bare litt kjennskap til Bob Dylan, vil umiddelbart tro at ei bok som har «Highway 61» i tittelen – vel, den må handle om Bob Dylan. Men dette er ikke ei bok om Bob Dylan, selv om den også handler om Bob Dylan.