Rage Against The Machine: The Battle Of Los Angeles
Lille speil på veggen der, hvem er den tøffeste rockeren på kloden her? Zach de la Rocha kan gjerne utføre øvelsen - og svare et trygt ja. Sjekk coveret, og vit at image, form & innhold i tilfelle Rage Against The Machine er ett. Revolution.
Dette er deres femte album siden debuten debuten i 1992. Oppskriften er ikke vesentlig endra, sju år etter er de bare blitt tøffere enn noen gang. Noen vil mene det er motbydelig politisk korrekt å støtte eksempelvis Leonard Peltier og den dødsdømte afro-amerikanske forfatteren Mumia Abu-Jamal. Men hvem skal på naturlig vis kunne uttrykke slikt musikalsk, om ikke et av de mest hardtslående banda på kloden?
It has to start somewhere
It has to start sometime
What better place than here
What better time than now
All hell can't stop us now
Rage Against The Machine spiller beinhard rock & rap, og man skulle kanskje tro et band av denne typen - i 1999 - ville gasse seg i tung elektronikk og samples? Nix. Her fins ikke en lyd som ikke er frambragt av bass, gitar, trommer eller de la Rochas røst. Men det låter innimellom annerledes. Den som lytter med et halvt øre, vil ut fra det helhetlige lydbildet intuitivt tro det er sammensatt ved hjelp av et maskinhav.
Så er altså ikke tilfelle. Hører du ekstra godt etter, vil du skjønne at dette er et band som ikke en gang gjør bruk av særlig mye pålegg i studiomixen. De er bare så tøffe - som fire, nakne musikere.
RATM benytter seg av de samme hjelpemidlene som Led Zeppelin gjorde; et band som er en super referanse. Tom Morellos gitarriff står nemlig ikke noe tilbake for de Jimmy Page serverte, og når trommer og bass går noen runder aleine er det som om vi er tilbake til det legendariske mellompartiet i "Whole Lotta Love".
Med denne gjengen ved fronten, går innbyggerne i Los Angeles lyse tider i møte.
Del på Facebook | Del på Bluesky