Sheryl Crow: 100 Miles From Memphis

Siden 1993 har Sheryl Crow bedrevet halvrocka popmusikk med en fot i country. Men som tittelen tilsier har Sheryl Crow nå beveget seg ut av Memphis og nærmere røttene av Motown.

Av Odd Inge Rand // 29.07.10

100 Miles From Memphis er nemlig retrospekt soul opp av dage, og det kler 48-åringens etterhvert raspete stemme utmerket.

"Our Love Is Fading" introduserer lytteren for den nye Sheryl Crow, før reggaen tar over i "Eye To Eye".

Best er hun når hun revitaliserer den gamle Terence Trent D’Arby-låta "Sign Your Name" med god hjelp av Justin Timberlake. Albumets beste spor er like sløy som Sly & The Family Stones "If You Want Me To Stay", og hvorfor ikke denne er valgt som single er uforståelig.

Soulflørten holder ikke helt inn, og Sheryl får hjemlengsel i den mer countryrettede balladen "Stop". "Sideways" er imidlertid bedre, og avslutningen med "Roses And Moonlight" er Sheryl på sitt mest sexy noensinne.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Sheryl Crow lyser opp i høstmørket

(12.10.26) Hun synger så vakkert, og skriver så fine låter at det er til å smelte av.

Ofte er to akkorder mer enn nok

(28.07.20) Vi veit alle at Sheryl Crow er vaksinert mot å gjøre feil. Her er en single du ikke må gå glipp av.

Sheryl Crow - med verdens stjernelag

(01.09.19) Sheryl Crow samler sine venner. Og hvilken storfamilie hun har bedt inn til fest!

Sheryl Crow: Detours

(26.02.08) Hun høres ut som en kvinnelig Bob Dylan, der hun sitter ettertenksomt med kassegitaren i fanget foran en enslig liten mikrofon - "God Bless This Mess". Hun lager bare bedre og bedre plater, denne fantastiske dama som har en slik eiendommelig crossover-appell.

Sheryl Crow: C'mon, C'mon

(27.05.02) Sheryl Crow, den tidligere koristen hos Michael Jackson, Joe Cocker, Don Henley og Rod Stewart, debuterte i 1993 og har hatt suksess med egne prosjekter før. Hun kommer sikkert til å selge mye av dette lettfordøyde albumet også. Men selv om hun tidligere vært høyt opp på hitlistene og fått hele tre Grammypriser, hjelper ikke det når musikken denne gangen ikke berører på noen punkter.

Imponerende egenartet Dirty Three

(02.11.26) Den nyere musikken er mer støyende, ildfull og har flere crescendoer enn den mer meditative musikken vi husker fra starten.

Musikalsk varme fra Beverly Glenn-Copeland

(01.11.26) Menneskelig varme, vennlighet og en følsom sart stemme var den store beholdningen når kanadiske Beverly Glenn-Copeland inntok Cosmopolite under Oslo World tidlig lørdag kveld foran et sittende publikum med sin blanding av musikaler, spirituals og barnesanger.

N8NOFACE: Lyden av 2077

(30.10.26) N8NOFACE har aldri vært en artist som lar seg plassere i en bestemt sjanger. Nathan Hose, som han egentlig heter, kommer fra Tucson i Arizona og har skapt sitt eget musikalske univers, der punk, hiphop, synth, støy og new wave smelter sammen til noe helt særegent. Med «Tomorrow’s World», utgitt på legendariske Stones Throw Records, fortsetter han å utfordre både lytterens forventninger og musikkens etablerte rammer.

Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.

Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken

Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.