NOFX: Stand-up for fansen

(Oslo/PULS): NOFX var denne kvelden tilbake på en norsk scene, og ga fansen akkurat det de ville ha. Mye tull, senkede skuldre og ett godt utvalg av låter som spenner over hele deres 27 år lange karriere.

NOFX / /

Av Thomas Rodahl Dedekam // 02.07.10

Med et nytt album, Coaster, i bagasjen gjestet NOFX denne kvelden et fullstappet Sentrum Scene. Publikum var som seg hør og bør i storslag, og omfavnet sine punkhelter med åpne armer.

Fat Mike og hans NOFX har gjestet Norge en rekke ganger. Om man har sett de før, så vet man nøyaktig hva man kan forvente seg. Gitarist El Hefe satte det hele i gang med låten "Franco Un-American", men stoppet opp 20 sekunder ut i låten for å stemme gitaren.

Avbrekk som dette er nettopp en av tingene som er symptomatisk for en NOFX-konsert, og gjør det hele til en meget avslappet affære. Fat Mike, Eric Melvin og El Hefe har etter 27 år opparbeidet seg en rutine, som tilsynelatende består like mye av Stand-Up-komedie som musikk.

Litt synd, da disse avbrekkene kan til tider ta litt mer plass en de burde ta, og det lider det musikalske av. Men dette er kun om man skal vurdere NOFX fra et rent anmelder-standpunkt. NOFX er tight, samspilt og har en imponerende låtkatalog å ta ifra.

Låter som "Leave it Alone", "Brews", "Bob", "Linoleum" og "Stickin In My Eye" blant flere, sitter som et skudd og bringer denne anmelder 15 år tilbake, hvor fredag kveld kom altfor sjeldent.

Alt i alt leverte NOFX akkurat det man kan forvente, og det er vel egentlig ikke en dårlig ting? Det er muligens lov å ønske seg et større fokus på musikken, men da ville man også meget mulig savnet litt av det som er dette bandet, nemlig humor og spontanitet.

NOFX spilte dette på Sentrum Scene:

I Wanna Be An Alcoholic/Fuck The Kids/Leave It Alone/Arming The Prolet With Potato Guns/Louise/Bob/Stickin' In My Eye/Linoleum/We Called It America/The Quitter/Creeping Out Sara/Mattersville/Radio (Rancid coverlåt)/Fuck The kids/Seeing Double At The Triple Rock/Eat The Meek/Please Stop Fucking My Mom/Bottles To The Ground/Perfect Government/Dinosaurs Will Die/The Brews/Scavenger Type/Murder The Government/Quart In Session/Theme From A NOFX Album

Del på Facebook | Del på Bluesky

Me First And The Gimme Gimmes: Blow In The Wind

(26.03.01) Mange trodde kanskje at moro-bandet Me First And The Gimme Gimmes bare var en engangs-greie fra SF-grungepunkerne i Swingin' Utters, NOFX, Lagwagon og Foo Fighters, da de for fire år sida ga ut punkversjoner fra filmene Grease, Annie og Evita. De synes åpenbart at prosjektet var så morsomt og befriende at de nå har kasta seg over et godt dusin 60-tallslåter, speeda dem opp og lagt til en slump humor mellom linjene.

Supergruppa Me First And The Gimme Gimmes kaster seg over 60-tallet

(07.02.01) 90-tallsgenerasjonen av amerikanske punkeres egen "supergruppe", med det medlemmer fra NOFX, Foo Fighters og NUFAN gir i mars ut albumet Blow In The Wind med coverversjoner av 60-tallslåter. Til sommer'n hiver de seg med på turnéen Vans Warped Tour i Statene.

Fan knivstukket på NOFX-konsert

(02.08.00) Den 24-årige Jacob Staley ble knivstukket i brystet i tumultene som oppsto foran scenen under moshing på NOFX-konsert i Mars Music Amphitheatre, West Palm Beach i Florida sist lørdag.

Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.

Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken

Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.

Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.

Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.

Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.