Guns N' Roses: Axl Rose med band
(Oslo/PULS): Guns N’ Roses er ikke lengre det de en gang var. Savnet av sentrale originalmedlemmer er stort. Spillelista til dagens versjon av bandet er også en svært ujevn affære. Likevel klarer fortsatt ”The most dangerous band in the world”, med Axl Rose i front, å fremstå som et godt stykke underholdning.
Guns N' Roses / /
 Foto: Per Olav Heimstad |
Axl Rose er beryktet for å gjerne drøye det til langt på kveld før han finner det for godt å gå på scenen. Spektrum-publikummet på onsdag trakk derfor et lettelsens sukk, oppfulgt av et begeistringens brøl, da klokka kun var ti da gutta dukka opp. At åpningslåta var det flaut dårlige tittelsporet fra Chinese Democracy-albumet så ikke ut til å tynge de fremmøtte nevneverdig, nå var konserten i alle fall i gang. Fansen i Bergen på tirsdag måtte jo vente på Axl & co til godt over klokka elleve.
Under låt nummer to, den glitrende ”Welcome To The Jungle” , roper Axl glisende med sin hvinende signaturstemme: “Do you know where you are?!” Jepp, akkurat der og da er vi down memory lane ... tilbake til den tida Guns N’ Roses slapp Appetite For Destruction (1987), albumet som skulle vise seg å bli et av rockehistoriens aller beste og viktigste utgivelser. Makan til helstøpt rockealbum skal man jammen lete lenge etter. Og det vet Axl. Det var derfor sju av låtene herifra sto på kveldens spilleliste.
 Foto: Per Olav Heimstad |
At bandet følger opp med ”appetittvekkerne” “It’s So Easy” og ”Mr. Brownstone” faller derfor i god jord i salen. Senere på kvelden høster åpningsriffet på ”Sweet Child Of Mine” kveldens mest entusiastiske publikumsrespons, fortjent. Men siden Rose har brukt tretten år og flere titalls millioner kroner på å lage Chinese Democracy-skiva som kom i fjor, må jo denne også få litt oppmerksomhet. Det må man tåle, selv om plata inneholdt overraskende få gode spor. Uansett, ei skive man bruker 13 år på å lage vil nødvendigvis bli overprodusert. Chinese Democracy fremstår udynamisk og steril. Sånn sett er det jo interessant å høre hvordan låtene fortoner seg live.
Nykomlingene “Sorry”, “This I Love” og “Street Of Dreams” setter preg på konsertens midtparti. Og selv om bandet spiller tøft og energisk trekkes låtene kraftig ned av at Axl synger veldig rart. Tre ord ut i ”This I Love” avbryter han og roper ”Start all over! I can’t hear a shit!” Når gutta ved miksepulten har fått piffa opp scenelyden, og Axl kommer i gang igjen, så synger han imidlertid så anstrengt og merkelig at det kanskje hadde vært best om kanskje ingen hadde hørt noe. Synd, for melodien på låta er jo egentlig riktig så fin.
 Foto: Per Olav Heimstad |
Uansett, det store minuset med å være på Guns N’ Roses-konsert i dag, er tanken på hvor sykt mye kulere det hadde vært om det var originalbesetninga som sto på scenen. Det ville nok bortimot samtlige i det ikke utsolgte Spektrum være enige i. De tre gitaristene, Ron "Bumblefoot" Thal, Richard Fortus og Darren Jay Ashba, spiller rått og det ser ut som om de har vært med i bandet i en evighet ... men de er hverken Izzy Stradlin eller Slash. Det hjelper ikke om Ashba står bredbeint med en Gibson-gitar, med hatt på hode og med Jack Daniels-t-skjorte ... Slash mangler!
Konserten skal også ha trekk for at flere av låtene akkompagneres av noen krisedårlige karaokeaktige videoer på storskjermene over scenen. Og pyroeffekter kan være tøft, men å fyre av en serie med kanonskuddhøye smell under ”Live And Let Die” kan vel neppe kalles et raffinert musikkuttrykk. Selv ikke på en rockekonsert.
 Foto: Per Olav Heimstad |
Axl løper titt og ofte av scenen og dukker opp igjen med nye, forskjellige antrekk. Alle påkledningene har til felles at de skjuler hans tilbaketrukne hårfeste og stadig voksende mage godt. En ærlig sak. Etter hvert er det karakteristiske hodetørkle på plass. Mindre heldig er det at Axl en stakket stund bruker et stort svensk flagg som kappe! Dette var nok et bidrag kastet på scenen av en tilreisende fan fra øst ... som sikkert fikk seg tidenes latter på lokalpublikumets bekostning.
I hovedsettets siste halvdel fremføres uforløste versjoner av ”You Could Be Mine” og ”Knockin’ On Heaven’s Door” , to av kun fire låter hentet fra Use Your Illusion-skivene (1991). Det må da jammen være flere gode spor fra det materialet som kunne ha vært brukt live. Eller? Uansett, det er godt å se Dizzy Reed på keyboard/flygel, som, foruten Rose, er den eneste overlevende fra bandets Illusion-epoke. Han behersker rockekeybordistenes fremste utfordring; å vite når man ikke skal spille.
 Foto: Per Olav Heimstad |
”Nightrain” sørger derimot for at hovedsettet får en knall avslutning. Her leverer Axl og co 100%. Glimrende. De tre ekstranumrene får så en haltende start da ”Madagascar” fra sisteskiva er først ut. At man kan spille inn en så dårlig låt etter tretten år i studio er et mysterium. Det er imidlertid verdt å merke seg at låta inkluderer et lydspor med Martin Luther King. Og med den fargede trommeslageren Frank Ferrer bakerst på scenen i tillegg, så kan man lettet registrere at Axl Rose har vokst siden han i 1988 skapte kontrovers med tekstlinja ”Police and niggers/That’s right/Get out of my way” (”One In A Million”).
Den påfølgende ”Better”, kanskje Chinese Democrasy’s beste låt, fungerer derimot flott, med alle sine pop-elementer. Så da den fantastiske ”Paradise City” avslutter kvelden fremragende, og Axl etterpå en siste gang kommer ut på scenen for å med hyggelige manerer ønske alle vel hjem, så føles det tross alt riktig så kjekt å ha hørt Guns N’ Roses. Selv i 2010.
 Foto: Per Olav Heimstad |
Spillelista:
Chinese Democracy
Welcome To The Jungle
It’s So Easy
Mr. Brownstone
Sorry
Live And Let Die
This I Love
Rocket Queen
Street Of Dreams
You Could Be Mine
Sweet Child Of Mine
November Rain (m/ Another Brick In The Wall part II-intro)
The Pink Panther Theme
Knockin’ On Heaven’s Door
Nightrain
Ekstranumre:
Madagascar
Better
Paradise City
 Foto: Per Olav Heimstad |
Del på Facebook | Del på Bluesky
Guns N' Roses til Forus Travbane!
(06.04.21) Du må vente til sommeren 2022, og du må altså til Stavanger.