Quart 2006: dag 2
Onsdagens Quart-program var ikke spesielt tiltalende for rockeblekka PULS. Det var nemlig hip-hop som prega gårsdagens program både i Bendiksbukta og Club Quart, men Plenen var viet til rock, og det var Jack Whites The Raconteurs som var headliner.
/ /
Clap Your Hands Say Yeah!
Clap Your Hands Say Yeah! er hypet opp i engelsk presse, men de leverte en slapp forestilling på Quart.
Vokalisten Alec Ounsworth står i spissen for dette bandet som har blitt forholdvis store på nettet. Vokalen høres ut som David Byrne, men musikken er mer skranglete enn Talking Heads. Ellers har de to bandene mer til felles. Clap Your Hands Say Yeah! stjeler fra new wave-bølgen Talking Heads var en del av. De har også en god del elementer de har hentet fra Pavement og andre lo-fi indieband.
Onusworths enerverende stemme blir jeg fort lei. Det kan hende vokalisten forsøker å uttrykke en sårhet, men den sårheten høres ikke ekte ut. Bandet har heller ikke låter til å forsvare noen som helst hype. Dette er et indieband det finnes mange av på dusinet. Det tristeste er forsøkene på soloer. Soloene høres ut som fra en jam på amatørnivå og blir fort kjedelige pauseinnslag. Denne konserten gikk jeg glipp av på Roskilde. Det var like greit, for dette var skuffende.
Tommy Lund-Pettersen
The Raconteurs
Selv om Kanye West var hovedattraksjonen på Quart onsdag, var det Raconteurs som var mest interessant. Jack Whites nye band holdt en gnistrende konsert
White viser at han er mer enn White Stripes. Sammen med blant andre Brendan Benson skaper han en utrolig dynamikk på scenen. Selv om de bare har gitt ut debutalbumet Broken Boy Soldiers virker de gamle vennene godt samspilte. Jack White er vant til å stjele litt fra flere sjangere. Det gjorde han også på denne konserten. Racounteurs blander inn litt blues, litt garage og grunge. Resultatet er ekstremt vital rock fra en av det siste tiårets viktigste rockere.
Racounteurs spilte på Roskilde forrige søndag. De gjorde en bedre konsert her i Kristiansand. Den store forskjellen var kanskje humøret. Bandet var mer sprudlende og slapp seg mer fri her. Humøret smittet over på publikum og stemningen ble veldig god i den strålende sørlandssolen.
I tillegg til hitlåten Steady As She Goes er det flere andre godlåter på albumet. Den drivende tittellåta Broken Boy Soldiers skaper god stemning. Funky Level fungerer vel så bra live som på plate. Et par coverlåter fikk de også tid til i løpet av den 50 minutter korte konserten. Nancy Sinatras Bang Bang er kjent fra Kill Bill. Den fungerer bedre i en raskere og rocka tapning fra Raconteurs. I grunnen ble det meste Raconteurs spilte til gull - det var bare så synd at det spilte så kort tid.
Tommy Lund-Pettersen
Emmerhoff & The Melancholy Babies
Bergensbandet har holdt det gående i mange år, men er fremdeles relativt ukjent blant folk flest. Nylig kom liveplata "Spin Out Live", og det er i den forbindelse bandet nå er på veien. Gårsdagens stoppested var Charlies Bar, hvor TrashPop arrangerte Club Quart.
Selv har jeg aldri helt fått taket på bandets kvaliteter, og etter konserten på Charlies i går ble jeg nok en gang skuffa. Gunnar Emmerhoff og hans fire våpendragere har rett og slett altfor dårlige låter til at de kan komme noen vei.
"Caravanserai" er et hederlig unntak, men den låta alene redder ikke bandet fra å framstå som et noe uferdig og veldig kjedelig band.
Del på Facebook | Del på Bluesky