Vi hæler Sidsel Endresen

En fullsatt sal møtte Sidsel Endresen på Forum under Moldejazzen på hennes første solokonsert. Så en naken scene bare med en lenestol og en mikrofon – passende til Endresens uttrykk, det også bare med det essensielle.

---

Sidsel Endresen / /

Av Ann Iren Øderby // 20.07.02

---

Fra tiden med Jon Eberson fram til i dag har Endresen utviklet seg til en særpreget artist. Særlig gjennom sine prosjekter med Bugge Wesseltoft har hun servert mye spennende både musikalsk og vokalteknisk.

Denne kvelden gikk Sidsel Endresen på scenen Solo – for første gang, og naturlig nok var det knyttet stor spenning til dette.

Først fikk vi en avdeling med Endresens egne komposisjoner, så fremførte hun Rolf Wallins komposisjon "Lautleben".

Endresen har utviklet et eget språk, uten språklig mening. Det har hun rendyrket etter hvert slik at det har fått en bredde og en spennende musikalsk funksjon. Hun er ikke redd for å nye, rare og nesten stygge lyder. Dette er en teknikk hun har gjort helt til sin egen, og med sitt eget umiskjennelige Endresenske sound kan ingen gjøre dette etter henne.

Stemmebruken varierer fra det vare med mye luft til mørk, hard brystklang. Slik får Endresen sagt mye uten å bruke ord.

En liten diktafon var det eneste kompet Endresen brukt i tillegg til sin egen stemme. Virkningsfullt og morsomt. Endresen var ikke helt uten humor heller, selv om hun virket alvorlig til å begynne med. Flere ganger i løpet konserten brøt hun ut i latter –det var ikke forstyrrende bare forløsende.

Dette er et krevende format fordi de fleste ikke har referanser til denne musikkformen. Den formen som ligger nærmest er kanskje deler av samtidsmusikken, så har også Endresen jobbet innenfor denne delen av musikkspråket.

Avslutningen var også morsom. Etter siste låt ble det et øyeblikk med stillhet – Ferdig! Utbrøt Endresen med en latter. – Takk for at dere hælte å være med så lenge, det ække så mange melodier.

Men det hælte vi veldig godt.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky