Puls 08.11.01


( )


Sting
...All This Time
A&M Records
Distr.: Universal/ENS

Tips noen om denne saken

Sammenlign pris på Sting - ...All This Time (Kelkoo)

Søk etter Sting: ...All This Time på Amazon.com


Les også

Sting (snart 64) - Terningkast 4 (02.08.15)

Sting: On A Winter's Night (05.11.09)

Comeback for The Police? (02.01.07)

Sting i et karrierevakuum (02.11.04)

Nytt album fra Sting 23. september (23.05.03)

Horse-party backstage hos Sting (11.04.00)

Sting - absolutt i tåka (10.03.00)

Rock Against Haider stiftet (24.02.00)

Sting: Brand New Day (28.09.99)



Kalender



Sting: ...All This Time

Inntil nå har jeg gått i den tro at konserten Sting skulle holde 11. september ble avlyst. Det er den dagen, du veit - men så viser det seg at det bare var web-avdelinga som ble kappa. Planen var en storstilt internett-fest, men så forsvant World Trade Center. Publikum i Toscana fikk imidlertid sitt, og hvilken konsert de fikk!

Mitt forhold til Sting kan grovt sett oppsummeres slik: Jeg elska de første Police-skivene, men utover på det tidlige 80-tall fortok interessen seg. Så gjentok det samme seg hva hans solo-karriere angår; jeg virkelig storkoste meg med "The Dream Of The Blue Turtles" og "Nothing Like The Sun". Så... gikk liksom både han og hans ypperlige musikanter seg vekk i glattere og glattere feinschmeckeri. Her fins unntak, for all del, og fyren har enda til gode å gi ut et ordendtlig svakt album - men likevel. Jeg gikk kort og godt lei.

Det er således overmåte hyggelig å kunne melde at Sting har funnet tilbake til sitt gamle jeg. Eller kanskje heller: Først nå har jeg følelsen av at den nye Sting - post-Police-Sting - har funnet sitt egentlige jeg.

Det handler bl.a. om tempo i låtene - det er nemlig ofte veldig vanskelig for musikere; å finne korrekt tempo. Musikkhistoria er full av eksempler på låter som først har vært ballader, så blitt endra til uptempo - eller om vendt - og plutselig framstått helt annerledes og helt... riktig. Her føles alt så riktig, så riktig.

Til og med "Roxanne" har han nå greid å gjøre en ny vri på, som - i motsetning til hva han har prestert live de siste fem-seks åra - ikke gjør skam på den fenomenale originalen.

Mix av pop og jazz? Ja, en mer fullendt mix av pop og jazz er det vanskelig å tenke seg. Og det låter altså ikke halvveis ditt og halvveis datt. Sting får det til å låte som en kompakt stilart.

Noe av årsaken ligger i hans blåsere. Der saksofonisten Branford Marsalis i sannhet var hip i Sting-sammenheng, låter Chris Botti (trompet) og Clark Gayton (trombone) mye mer... pop. Innimellom frambringer de et lydbilde som sender tankene til James Pankow & Lee Loughnane i Chicago!

Dette er så ubetinga en av høstens aller største og gledelige overraskelser.


Arild Rønsen





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!