Puls 12.09.01


( )


Art Blakey Quintet
A Night At Birdland Vol 1 + Vol. 2
Blue Note Records
Distr.: EMI/ENS

Tips noen om denne saken

Sammenlign pris på Art Blakey Quintet - A Night At Birdland Vol 1 + Vol. 2 (Kelkoo)

Søk etter Art Blakey Quintet: A Night At Birdland Vol 1 + Vol. 2 på Amazon.com


Les også

Ny singel fra Arctic Monkeys (19.06.13)

Art Blakey & The Jazz Messengers: Meet You At The Jazz Corner Of The World (21.02.02)

Salamander-Popium! (07.07.01)

Benny Green: Green's Blues (08.05.01)

Chick Corea Presents: Originations (23.01.01)

Steve Davis: Portrait In Sound (01.11.00)

Art Blakey’s Jazz Messengers With Thelonious Monk: Art Blakey’s Jazz Messengers With Thelonious Monk (28.10.99)

Javon Jackson: Pleasant Valley (15.07.99)

Espen Rud: Rudlende (12.01.99)



Kalender



Art Blakey Quintet: A Night At Birdland, Vol. 1 + Vol. 2

21. februar 1954 blei det skapt musikk-historie på nattklubben Birdland i New York. Mye av det som har skjedd i moderne, akustisk jazz siden den gang har en god del av sine røtter fra denne kvelden.

Disse innspillingene er, som de utmerkede omslagshefte-tekstene til jazzhistorikeren Bob Blumenthal forteller oss, historiske på mer enn ett vis. Dette var de aller første innspillingene fra den kjente klubben gjort spesifikt for at de skulle utgis på plate. Teknikken og LP-plata hadde på dette tidspunktet tatt nye steg og gjort dette mulig. Album-designet skulle også vise seg å sette en ny standard, og det musikalske resultatet skulle altså bli retningsgivende for det som skulle komme i mange tiår deretter.

Sjefen for det musikalske er den da 34 år gamle trommeslageren Art Blakey. Han hadde allerede i en årrekke samarbeida med storheter som Miles Davis og Thelonious Monk, mens Blue Note-sjef Alfred Lion hadde benytta han som "hus-trommeslager" på plateinnspillinger for folk som Clifford Brown, Davis, Kenny Drew og Horace Silver. Blakey hadde etter å ha jobba som sidemann i mange år, funnet ut han ville lede sin egen gruppe, og han skulle etterhvert bli en legendarisk bandleder med sine uttallige utgaver av The Jazz Messengers fram til sin bortgang i 1990.

Det skulle ta et par år til før Blakey begynte å bruke navnet The Jazz Messengers på sine grupper. Først da pianisten Horace Silver forlot Blakeys band blei det nye navnet fast og for alltid knytta til Blakey. Bandet vi får møte på disse innspillingene, er forløperen for alt som skulle komme fra 1956 og utover.

Musikalsk sett er dette et uttrykk som er en forlenger av bebopen og som fikk betegnelsen hardbop. Det var tøft og usedvanlig hardtswingende, men det betydde på ingen måte at ballader var bannlyst. Ballet blir åpna med den legendariske introduksjonen til konferansieren Pee Wee Marquette, der han på sitt morsmål klart slo fast at publikum hadde noe helt spesielt i vente denne kvelden. Det skulle vise seg at han ikke tok for store ord i sin munn akkurat ved denne anledninga.

Med seg hadde Blakey en kvintett med den usedvanlig begava 23 år gamle trompeteren Clifford Brown, som tragisk omkom i en bilulykke vel to år seinere. Større trompettalent har vel verden knapt opplevd, og bevisene på det kommer på rekke og rad her. Altsaxofonisten Lou Donaldson legger overhodet ikke skjul på at han var sterkt influert av guruen Charlie Parker - hvem var ikke eller er ikke det? - og leverer her kanskje det beste saxofonspillet han noensinne gjorde. Bassist Curly Russell var på plass og leverte også varene, sjøl om han på ingen måte spilte noen dominerende rolle. Det gjorde derimot pianist Horace Silver som med sitt funky, bluesbaserte uttrykk satte en standard for pianister i tiåra som skulle komme. Disse herrene og det de hadde på hjertet bandt Art Blakey sammen på helt nytt vis fra sin trommestol, og mer groovy og ekte trommespill er ikke å finne på bygdene nå til dags.

Den historiske oppdateringa og gjennomgangen av hvert kutt er et eksemplarisk stykke arbeid fra historiker Bob Blumenthal. Dessuten er musikken remastra og låter autentisk, samtidig som den oppfyller alle krav et moderne øre også har. Disse knappe to timene - både med versjoner henta fra originalutgivelsene og alternative opptak som er mindre kjente - tilhører som sagt jazzhistorien. Det er enkelt og greit tidløs musikk levert av legender. Det holder det, sa Gundersen.


Tor Hammerø





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!