Puls 04.06.99


( )


Wilco

Tips noen om denne saken


Les også

Øya 2009: Publikumsvennlige apekatter (14.08.09)

Wilco: (The Album) (10.07.09)

Wilco med danseplate!? (18.05.05)

Ny bok og cd fra Wilco (12.09.04)

Wilco-dokumentar på DVD (22.11.02)

Fin kveld med Wilco (16.05.02)

Wilco: Yankee Hotel Foxtrot (15.05.02)

Wilco-gitarist gir seg (21.08.01)

Ny Guthrie-hyllest fra Bragg & Wilco (22.03.00)

Det helhetlige Wilco (11.07.99)

Ekstatisk bra, Faithless! (07.06.99)

Wilco: Summer Teeth (14.04.99)

Norwegian Wood: Wilco og britpop (27.03.99)

Oslo, live, 11. februar 1999 (11.02.99)

Lauryn Hill Grammy-favoritt (06.01.99)



Kalender



Et band ved navn Wilco

I morgen, lørdag 5. juni er det amerikanske bandet Wilco hovednavn på Norwegian Wood-festivalen i Frognerbadet, Oslo. Noen ynder å kalle dem ”verdens beste band”. For de som liker country/rock og bluegrass (og en anelse rein pop) er betegnelsen nær innpå en objektiv sannhet. De er aktuelle med albumet ”Summer Teeth” – og her har du historien bak.


De kommer fra Beleville i staten Illinois, USA. Bandet besto fra starten av Jay Farrar, Jeff Tweedy, Mike Heidorn og Wade Farrar. De kalte seg The Primitives, og spilte punk-rock-låter skrevet av andre musikere. The Primtives ble historie da Wade Farrar i 1987 forlot bandet til fordel for militæret.

Men det var altså da den egentlige historien bak Wilco tok til. De tre andre tok navnet Uncle Tupelo.

Trendsettende historiefortellere

Bandet skulle komme til å bli et av de mest innflytelsesrike i den moderne country/rockens historie. I direkte musikalsk linje fra Hank Williams gjorde de den gode, gamle låtskrivertradisjonen til pop-musikk igjen. Typisk nok fikk de Peter Buck, gitaristen i selveste R.E.M., til å produsere et av sine album.

Uncle Tupelo solgte aldri millioner av plater, men blant musikekolleger – og ikke minst blant kritikerne – hadde de tatt steget opp blant de helt store trendsetterne. Et band med street-cred.

To sterke personligheter

I 1993 var det slutt. Jay Farrar forlot bandet, for å stifte Son Volt. I andre enden skapte Jeff Tweedy sitt Wilco. Hvorfor de ikke lenger kunne holde sammen? Rock-historien er full av slike tilfelle. For eksempel skjedde det samme da britiske The Waterboys midt på 80-tallet sto foran det virkelig store gjennombruddet.

Det sto liksom mellom Waterboys og U2; hvem ville erobre verden? Så var det bare det at bandet hadde to store personligheter i sin midte; Karl Wallinger og Mike Scott. Ingen av dem var spesielt kompromissvillige, og det ble som det ble - this town ain’t big enough for the both of us.

Unntaket heter The Rolling Stones, der Mick Jagger og Keith Richards har greid kunststykket å holde sammen i studio og på scenen i snart 40 år! Men dere husker hvordan det gikk med The Beatles...? Fra de begynte å spille inn plater til Paul McCartney offentlig annonserte at The Beatles is over tok det knapt sju år...Men de fikk jo til litt på de åra, da.

For Uncle Tupelos vedkommende ligger det paradoksale i at deres fans i ettertid formelig jubler over at Farrar og Tweedy ikke lenger kunne samarbeide. Resultatet ble jo to band! To band som er minst like gode som Uncle Tupelo!

Woody Guthries testamente

Wilco består i dag av tre av bandets grunnleggere; hovedlåtskriveren og vokalisten Jeff Tweedy, bassisten John Stirratt og trommeslagren Ken Coomer. I tillegg har de med seg den ytterst følsomme keyboardisten Jay Bennett. Han ble medlem i bandet i 1996, tidsnok til å delta på albumet de kalte ”Being There” – en utgivelse som av mange rock-kritikere sammenliknes med historiske milepæler som ”Exile On Main St.” (Rolling Stones) og ”The White Album” (Beatles).

De har spilt inn tre plater som Wilco, men i fjor konsentrerte de seg om samarbeidet med den britiske gitaristen og vokalisten Billy Bragg – fra før av mest kjent som punk- og pubrocker; gjerne aleine på scenen med sin gitar. Samarbeidet kom i stand etter at Bragg fikk tilgang til ikke-innspilte dikt signert Woody Guthrie; trubaduren som holdt den røde fane skyhøyt i USA under dette århundrets første halvdel.

Men han var langt fra noe hengehode, og ved siden av kampsangene noterte han seg for en mengde humoriske, nærmest cabaret-liknende tekster. Billy Bragg mente Wilco pekte seg ut som selvfølgelige musikalske partnere til prosjektet, og Jeff Tweedy & Co. var ikke vonde å be. Resultatet ble det ganske så fenomenalt flotte ”Mermaid Avenue”.

Forgnerbadet

Hele Wilcos CD-katalog er i handelen her hjemme, likeså Son Volts. Av Uncle Tupelos verker er dessverre bare et album lagervare (”Anodyne”). Alt befinner seg på lageret til Warner Music.

Du vil neppe angre en tur til Frognerbadet. Du somikke har råd/tid/anledning har sikkert med tid og stunder sjans til å oppdatere deg i denne gjengens mer eller mindre felles back-katalog. Vit at du på alle platene vil finne klassisk låtskriverkunst.

Uncle Tupelo

No Depression (1991)
Still Feel Gone (1991)
Anodyne (1993)
March 16-20, 1992 (1994)

Son Volt

Trace (1995)
Straightways (1997)
Wide Swing Tremolo (1998)

Wilco

A.M. (1995)
Being There (1996)
Mermaid Avenue (1998)
Summer Teeth (1999)


Arild Rønsen





submit to reddit







Siste saker

Lars Kolberg: Sort Blod

Summoning: With Doom We Come

Westhagen: Time To Leave Things Behind

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.