Puls 29.12.98


( )


Deep Purple

Tips noen om denne saken


Les også

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst! (14.11.17)

Deep Purple: Levende tungrockhistorie (23.11.09)

Deep Purple: Over 40 år i rockens tjeneste (21.11.09)

Deep Purple trekker liveplate (28.02.07)

Glenn Hughes med norske musikere på Kartfestivalen (19.12.06)

Glenn Hughes: The Voice Of Rock! (19.11.06)

Sweden Rock 2006: Solfylt festivalåpning (09.06.06)

Deep Purple: Legendene inntok Spektrum (29.01.06)

Deep Purple: Rapture Of The Deep (07.11.05)

Godkjent Deep Purple i Haugesund (22.05.05)

Purple gikk Bananas (27.11.03)

Purple med solokjør i Drøbak (11.08.01)

Jon Lord dropper Drøbak (07.08.01)

UB 40 og Deep Purple til Drøbakfestivalen (23.04.01)

Deep Purple to Hell! (08.06.00)

Deep Purple til symfonien (26.05.00)



Kalender



30 år med Deep Purple

Si hva du vil om Deep Purple per 1998, men Purplegutta, aktuelle med "Abandon" (EMI) , vil for alltid være et av de mest innflytelsesrike tungrockband. Deres distinkte sound og pionerrolle på syttitallet inspirerte uttallige musikinteresserte, også uavhengig av hardrockpublikummet. Her hjemme gjorde de et sterkt inntrykk på så forskjellige musikere som Michael Krohn, Morten Harket, Snah (Motorpsycho) og gitaristene fra Clawfinger. De åpenbart mest verdige forkjemperne for Purplerennesansen i Norge er tributebandet ELEMENTS, som gjør ordet tributeband til en hedersbetegnelse. Rune Olsen alias Ritchie Blackmore - Børre Haugstad alias Roger Glover var de ultimate kandidatene til å gå gjennom forbildenes 30 år lange platekarriere.

Elements er blitt synnonymt med store musikalske ferdigheter; en egen integritet. Ikke en gimmick, ikke plastiske operasjoner, men dyrking av musikken , selv om de er temmelig like Purple rent visuelt. Stormende jubel over alt og stadig større etterspørsel gjør at de lykkes med å "spre det gode budskap" - å beholde sjelen i Purple-konseptet, basert rundt musikalske trumfkort fra Deep Purple: "Made In Japan", "California Jam"-videoen , "Come Hell Or High Water... Rune Olsen altså; Blackmore. Børre Haugstad (nei, det er ikke han i VG!); Roger Glover. Her har du deres dom over Deep Purple-utgivelsene gjennom 30 år.

Shades Of Deep Purple (1968)
The Book Of Talisyn (1969)
Deep Purple (1969)

- Jon Lord mente at Mark I-utgaven - Jon Lord, Ian Paice, Ritchie Blackmore, Rod Evans, Nick Simper - var "fem musikere på jakt etter et band". De tre første utgivelsene understreker den påståtte identitetskrisen. Blackmore har ikke funnet formen ennå - intetkjønnslyd - sur gibsongitar. Rod Evans er for mye Tom Jones, mens Jon Lord derimot er helt sjef, den eneste oppegående musikeren. Det finnes enkelte bra låter. "April" er et velykka tredelsverk, men de hadde ikke etablert seg som gode låtskrivere. De var flinkere til å gjøre coverversjoner, blant annet den ypperlige utgaven av Beatleslåta "Help", og ikke minst Joe Souths "Hush", som vi spiller regelmessig live.

Concerto For Group And Orcestra (1969)

- Første plate med den klassiske Mark 2-utgaven. Ian Gillan og Roger Glover erstatter Rod Evans.
Kombinasjonen av rock og klassisk er helt kurant, spesielt den følelsesladde andresatsen med vokal. De symfoniske instrumentalpartiene kler jo bandet allerede iI utgangspunktet. Jon Lords klassiske bakrunn er kjent for de fleste. Ritchie Blackmore har på sin side vært geniet bak mange pompøse, storslåtte tema; "Stargazer", "CatchThe Rainbow " etc.

In Rock (1970)

- Kompromissløst, det som ikke var nyskapende og progressivt ble ikke akseptert av Blackmore. Her får vi Ritchie Blackmore I toppform - det beste Stratocaster-soundet i verden. "Child In Time" og "Speed King" er høyst fortjente klassikere, obligatoriske innslag i Elements-showet. "Speed King" ble skrevet fordi Blackmore ville ha en like bra åpningslåt som Jimi Hendrix-hit'en "Fire". Ritchie gjør en av sine beste, mest banebrytende gitarsoloer på "Child In Time", en sang som også har ekstaordinær vokaloppbygning. Deep Purple gjorde et ypperlig musikalsk tjuveri fra bandet som kalte seg It`s A Beautiful Day. Hele "Child In Time" er basert på deres "Bombay Calling". "Beautiful Day" stjal den tilbake gjennom å kopiere Deep Purple-låta "Wring That Neck" , så da så... Helhetsmessig virker skiva ganske datert i 1998. Flertallet av "In Rock"-tilhengerne var nok fans i tida rundt utgivelsesdatoen. Den gangen var den progressive tungrocken noe helt nytt og provoserende. I ettertid har den ikke nok punch, heller ikke mange nok gode låter.

Fireball (1971)

- Her spiller vi tittelkuttet. Akkurat passe "spleisa" låtmateriale. Denne er en høydare, til tross for at Ritchie Blackmore hata den som pesten. "Fireball" er den ultimate syttitallssamba; eksperimentell - progressiv - leken.

Machine Head (1972)

- Mark 2 på toppen. Utgivelsen som gjorde Deep Purple til "allemannseie". "Fireball" inneholdt utprega studioviser. Da tenkte de ikke på konsekvensene ved å framføre låtene live. Denne frigjørende holdningen gjorde "Fireball" til hva den var - et av høydepunktene i karrieren. MEN. På "Maschine Head" trengte de flere vinnere med tanke på live-formatet. "Machine Head " ble derfor en gnistrende motpol til "Fireball". "Highway Star" var lenge den ultimate åpningslåta på Deep Purple-konsertene - den og "Rock 'n Roll" (Led Zeppelin) er de tøffeste åpningslåtene noensinne. Det er et kjempekick for oss å starte konsertene våre med denne klassikeren. Alle nye gitarister kunne ellers plage omverden i et halvt års tid med "Smoke On The Water". Selve låta er ikke all verden, men riffet er ennå MAGISK,og vi gjør den alltid live. "Lazy" er på topp tre-lista vår av Deep Purple-låter; den magiske introen, den tøffe, majestetiske oppbygningen, de magiske "ulydene" til Jon Lord starter en råtøff bluesrock-klassiker. Vi føler oss priviligerte over å spille den live, sammen med "Space Trucking" og de andre høydepunktene.

Made In Japan (1972)

- Verdens beste live-LP? Oppløsningen av Mark 2 i denne epoken var "the biggest shame in rock history" (Jon Lord). "Made In Japan" og "Live And Dangerous" representerer de få, virkelig genuine live-innspillingene. Deep Purple var med Ian Paice et jazzaktig band som tok deg med på en "swingtur" som fikk håret til å reise. Lett og ubesværet. Dette, kombinert med store virituoser på orgel/gitar og en karakteristisk stemme, gjorde ofte bandet til eletriske liveopplevelser, vel dokumentert på "Made In Japan". Det var "Made In Japan"-utgaven av "Smoke On The Water" som gjorde låta udødlig. Hvis du er dødslei av studioversjonen, bør du sjekke ut denne liveversjonen - den eneste utgaven det ikke er mulig å bli lei av? Spørsmål/ svar-sekvensene mellom Gillan og Blackmore på "Strange Kind Of Woman" ble videre et folkekrav hos Purple-fansen. Jon Lord - kongen av Hammondorgelet - the maestro, er skikkelig på hogget. Her forstår du hvorfor Ritchie gjorde fem forsøk på å få med Jon Lord i Rainbow. Purple satte en høy standard for improvisasjonskunsten. " "Made In Japan" beviser lidenskapen - hvordan de piska hvarandre opp på scenen. Konsertene deres på åtti og nitti-tallet virka ofte mer inspirert av buissnessdelen ; another day, another dollar.

Who Do We Think We Are (1973)

- Fra denne skiva gjør vi "Woman From Tokyo". En undervurdert videreføring av "Maschine Head". Bandet var i full oppløsning, men så høyt oppe musikalsk at de var ufeilbarlige. Dessverre fikk de aldri sjansen til å teste ut låtene live. Kansje er dette årsaken til det anonyme ettermælet? "Smooth Dancer" er helt topp - ikke bare . den suverene keyboardsoloen. Den velformulerte teksten handler om Gillans forhold til Blackmore - "baby you re the one who can never see the sun because it don't shine nightly". "Place In Line" er en befriende utradisjonell sak; Blackmore møter Bob Dylan.

Burn (1974)

- Glenn Hughes og David Coverdale kom inn med dobbel vokal. Hard, heavy , horny and funky. "Burn" er en god nummer to blant farvorittskivene etter Maschine Head. Vi prøver å vise kjærligheten til materialet gjennom å spille tittelkuttet og "Mistreated". Ritchie bestemte seg plutselig for at Deep Purple var "bluesy". Han hadde godt av den rå , følelsesladde , bluesaktige stemmen til Coverdale, og Blackmore viste at han også er en fantastisk bluesgitarist. Ian Paice starta sin mest angrepsvillige periode noensinne, den varte fra 1973 til 1976. Han kan neppe ha øvd noe særlig siden den gang. "Mistreated" var et landemerke på Deep Purple-konsertene i flere år. Coverdale var opptatt av å tilfredstille Blackmore, og kom med 13 tekstforslag I studio!

Stormbringer (1974)

"Burn II Light". Her er tendenser til funky soul , men Purple beholder likevel credibilliteten - mye takket være Blackmore. Han holdt I tøylene. Han kalte de funky innslaga til Coverdale og Hughes "shoeshine-music". Dermed unngikk vi at Glenn Hughes og David Coverdale fikk ta av for mye. "Stormbringer" er fullblods rock 'n' roll, og "Gypsy" er en fin, melankolsk og annerledes Deep Purple-låt.

Come Taste The Band (1975)

- Tommy Bolins "soloalbum". Arvtageren etter Blackmore prøvde å gjøre bandet til noe de ikke var. Den musikalske vranglæren på plata ble understreka under konsertvirkomheten. Det hørtes "helt fjøs ut" når Bolin gjorde funk/jazzfusion-utgaven av "Highway Star". Glenn Hughes skal ha mye av æren for at plata likevel er bra; "This Time Around" og "You Keep On Moving". "This Time Around" er den eneste låten Tommy Bolin ikke får lov til å ødelegge.

Perfect Strangers (1984)

- "Perfect Strangers" er en mektig gjenforening av Mark 2-utgaven. Tittelsporet er åtti- og nitti-tallets beste hardrocklåt - et majestetisk, litt orientalsk inspirert mesterverk. "Perfect Strangers" var bryllupsmarsjen til keyboardisten vår, og denne låta spilte vi på "Stjerner I Sikte" (1997; dig! -red)). Denne er også en av de faste gjengangerne våre live. Låtene har generelt masse umotståelige kommersielle anelser, iørefallende melodier og vokallinjer.

The House Of Blue Light (1987)

- Masse rom for imponerende improvisasjon, sterke enkeltprestasjoner. Dette gikk kansje ut over det kommersielle snittet og bandfølelsen, men Purple er fem vanvittig sterke enheter. Hør bare på "The Spanish Archer"; Blackmore dominerer hele låta med sitt magiske gitararbeid. Elements har "Bad Attidude" på repertoaret - en klassiker på linje med "Perfect Strangers": Feit orgelintro, råtøffe riff. "Dead Or Alive" har Blackmores fabelaktige signaturriff , en betryggende gjenganger i - likhet med "Spotlight Kid" og "Twist In The Tale". Når Blackmore i tillegg møter Jon Lord til duell, ser vi lysere på livet i noen stakkars minutter.

Slaves And Masters (1990)

- "The Cut Runs Deep" er utstyrt med et av de tøffeste Blackmore-riffa mellom 1982 og 1998. "King Of Dreams" er det perfekte eksemplet på "ansiktsløftningen" - den nye vokalisten Joe Lynn Turner. Joe Lynn Turner, eks Rainbow, var dødsflink til å lage kommersielle tema over tøffe riff - mye mer melodiøs enn Gillan - topp vokalist - topp låtskriver. Det var nok i denne retningen Blackmore ville videreutvikle Purple. "Hunting Humans" fra den siste Rainbow-skiva - "Strangers In Us All" - høres for eksempel ut som del 2 av "King Of Dreams".
- Deep Rainbow-stempelet virka malplassert. Deep Purple er Deep Purple så lenge Ritchie Blackmore er den kreative kraften. Det var i første omgang på scenen at man så at Joe ikke riktig passa inn, da han ved enhver anledning gikk til speilet bak orgelet for å sminke seg, gre seg eller pudre seg eller whatever.... Det går rykter om at mannen er skallet. Kansje han skulle sjekke at parykken satt riktig?
Det er interne stridigheter i Elements om Joe Lynn Turners verdi. Kjærligheten til Gillan, forutinntatthet og pikenes Jens-imaget hans har ikke gjort ham godtatt blant flertallet i gutteklubben Elements, og disse følelsene var nok ganske universielle. Deep Purple med Joe Lynn Turner var dømt til å mislykkes kommersielt. Dessuten var det visstnok en del musikalske konflikter innad i bandet. Joe ville etter hvert gjøre bandet mer moderne. Han sa "dette bør dere prøve fordi det gjør Mötley Crüe". Ritchie Blackmores umiddelbare reaksjon var fellende nok:
- Mötley who?

The Battle Rages On (1993)

- Gillan kom tilbake igjen. Hans unike identitet var betryggende. Purple la den litt polerte "Slaves And Masters"-stilen for hat. Resulatet ble en rå tungrock-LP. Stilmessig bevega de seg i tøff retning , men en del av låtene var altfor annonyme. "The Battle Rages On" hadde ujevne kvalitetsfaktorer , men høydepunktene oppveide for minussidene. "Anya" går igjen på konsertene våre; en typisk småpompøs, orientalsk-inspirert og fengende Purple-klassiker. Tittelsporet var en positiv overraskelse - oppdatert nittitallsrock på sitt aller beste.
- "The Battle Rages On" ble opprinnelig skrevet med tanke på Joe Lynn Turner. Blackmore ville ikke ha Gillan tilbake i det hele tatt. Han beskrev Rainbowlåta "Black Masqurade" som "Anya with a proper singer". Vi skulle ofra mye for å hørt Joe Lynn Turner-versjonen av " The Battle Rages On "!

Purpendicular (1996)
Abandon (1998)

- Purple uten Ritchie kan sammenlignes med Tommy Bolin-perioden i 1975/76. Uten Blackmore har Deep Purple igjen mista identiteten. For all del, de er fortsatt strålende musikere. Gillan synger bedre enn på lenge, kompet er intakt som aldri før, Jon Lord er fortsatt gud, men de er likevel bare et band i mengden. Problemet ligger i låtmaterialet og Blackmores erstatter Steve Morse.
- Det mest oppsiktvekkende på "Abandon" er den nye versjonen av "Bloodsucker" fra "In Rock". Dette forteller ikke rent lite om mangelen på særpreg - "det lille ekstra", i 1998. Steve Morse er teknisk dyktig, men tenker mer med hodet enn med hjertet - gjentar stadig vekk de samme gitarsoloene. Ritchie Blackmore var katalysatoren som fikk resten av bandmedlemmene til å yte sitt optimale. Det var alltid Ritchie Blackmore som bestemte hvordan ting skulle gjøres, og han var nesten alltid mannen bak låtideene.
- Ritchie Blackmores gitarlyd og stil ble et varemerke som skapte soundet til Deep Purple, mer enn Jon Lords orgel og Ian Gillans stemme. Det er vel ikke i etterkant tvil om at Ritchie var sjefen. Han sparket Glover og Gillan i 1973 selv om resten av bandet var uenige i dette... Ritchie har alltid visst hvor han vil med musikken, og har alltid gjort hva han anså som nødvendig. Han ble en av stilskaperne i moderne rock, og har influert mange av dagens gitarhelter. Ritchie Blackmores killerkombinasjon av blues, klassiske elementer og orientalske overtoner vil alltid være essensiell del av Purple-historien, noe Steves Morse's bluesgrass/sørstats-bakrunn neppe kommer I nærheten av.

#img_2#


STIG MYHRE





submit to reddit







Siste saker

Deep Purple: De gamle er fortsatt eldst!

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"