The Good, The Bad And The Zugly: Pun-rock fra pandemiårene

Ofte snakker man om at punkrockband har blitt mer modne med alderen, men det har definitivt ikke skjedd her. The Good, The Bad And The Zugly (GBZ) er heldigvis like bøllete og barnslige som før, og selv om de virker å ha byttet ut siste runde på Last Train med siste tog på Gjøvikbanen hjem sitter ordspillene som vanlig løst.

Av Petter Brønstad // 05.04.22

Allerede på «Research And Destroy»s første ordspill, Blink-vinket «What’s My Rage Again?», gjør den «Pamparius»-inspirerte introen at lytteren utvikler Myspace-konto, trailercaps og lommebok i kjetting. Sistnevnte er sikkert kjekt å ha når man må forte seg fra Last Train til Gjøvikbanen.

«Song For A Prepper» er neste spor ut, og man får nesten litt Poison Idea-vibber av introen, før Ivar Nikolaisen skryter av hvor lett det er å komme seg til byen på «Bridge And Tunnel Guy». Jeg kjøper ikke den helt. Tro meg, det er mye bedre å bo i gangavstand fra sentrum. Og den maskinstemmen som skryter av å ha tjent seg rik på skandirock? Yeah, right. Likevel er det et fett enstrengsriff på versene, og refrengene er i god GBZ-ånd både enkle og fengende.

Merchfyren deres, som jeg antar det er snakk om på grunn av felles initialer, får passet sitt påskrevet akkompagnert av platas feteste gitarriff på «The PKA Took My Money Away». Internspøkene får åpenbart mer plass enn den flengende samfunnskritikken på denne plata, men det er bare gøy. GBZ gir oss en fin påminnelse om at man ikke må være så selvhøytidelig hele tiden.

Det nærmeste vi kommer en ballade får vi i form av førstesingelen, «Norstradumbass», som kicker ass, selv om tempoet og intensiteten er dratt litt ned sammenlignet med de øvrige låtene. De melodiøse gitardetaljene bryter fint med Ivar Nikolaisens sedvanlige skriking, og det beste hooket på hele «Research And Destroy» er en gitarlinje ca. to minutter inn i denne låten. Det oser allsang av «Nostradumbass», og så får vi håpe at GBZs forhold til egen dealer fortsatt er ved like.

«Diet 1-2-3» tvinger tankene tilbake til Ivar Nikolaisens andre band. Nei, ikke dem, men Silver, som visstnok fortsatt ikke offisielt har gitt seg, og låten «Riot 1-2-3». GBZ leverer en dum låt om å gå på gymmen og å slanke seg, noe de fleste har tenkt på i løpet av pandemien og som er midt i tidsånden.

Det er likevel med pilshyllesten «The Power Of Beer» de virkelig er i sitt ess: Den er litt mørkere enn de andre låtene, og de fleste som liker musikk som dette kan vel stille seg bak påstanden «4,7 – I’m in heaven». Likevel må jeg nesten rette samme kritikk mot denne låta som jeg selv fikk for en og annen norskstil sånn ca. tidlig på 2000-tallet: Må hovedpersonen alltid dø når du går tom for ting å skrive om mot slutten av teksten?

Andresingelen, «One-Dimensional Man», følger omtrent samme oppskrift som førstesingelen, men hvorfor forandre noe som funker? De fortsetter i samme spor på «The Original Incel», og her tar GBZ definisjonsmakten over regler for hvordan man skal være som skandirocker, de forklarer hvordan man skal gå fram på Internett og i livet generelt, og ikke minst stjeler de låtstrukturen fra sin egen «Fuck Life, But How To Live it?».

Når vi først er inne på selvplagiat er det jo lett å tenke på «Sickness Unto Death» når kassegitaren innleder «Here Come The Waterworks», som avrunder plata. Det kan jo hende Vannverket er litt kulere innenfor Ring 3 enn de er ute på Siggerud, men det må være deilig å ha noen å hate.

Pandemien, kanskje særlig den tiden hvor alt var stengt, har jo gjort at vi andre har fått føle litt på hvordan det er å leve i GBZs univers. På den måten blir det jo litt lettere å sette seg inn i tankegodset deres, der de setter ord på det mange har tenkt, men ikke tør å si høyt, pakket inn i bitende gitarsoloer.

GBZ har funnet en oppskrift som funker, den ga dem en Spellemann-nominasjon i fjor, og de har fortsatt litt å gå på: AC/DC har sluppet 18 album som låter helt likt. Dette funker som bare det, så hvorfor forandre noe som helst?