Puls 15.02.16


Ninjabeat
The Waiting Game
AMP Music & Records

Tips noen om denne saken

Sammenlign pris på Ninjabeat - The Waiting Game (Kelkoo)

Søk etter Ninjabeat: The Waiting Game på Amazon.com


Les også





Kalender



Ninjabeat: "The Waiting Game"

Ninjabeat er et nytt frisk pust i det norske funk/jazz-miljøet, og med albumet «The Waiting Game» som kommer den 4. Mars 2016 tar de med seg den amerikanske selvsikkerheten over dammen og overrasker oss alle med en fargerik og krydret debut.

Bandet ble startet i Boston, Massachusetts av Bo Berg og Magnus Bakken, og med sin positive instilling kom de nok lett i kontakt med eliten av sjelfulle musikere i Tigerstaden. Her er det nemlig enormt mye lekenhet og dyktighet, med en god dose seriøsitet med på kjøpet.

Albumet starter med en eksplosjon av en låt, «Pour House Lady». En up-tempo energibombe av en jazzy funk-fest, som virkelig setter lytteren i rett stemning. Tenorsaksofonisten Magnus Bakken tar styringen allerede etter 7 sekunder, og Kristian Wentzel på keyboards er like selvsikker som han er funky. På det mest overraskende sporet «Who Dat Ninja» bringer trompetist Pål Gunnar Fiksdal et herlig frisk pust som heldigvis ikke er alt for sofistikert, men mer skitten og kul. Og etter en retro-amerikansk sample-intro av Supermann halvveis i låta, går den i høygir, og danseskoene kan trygt settes på.

Bassisten Bo Berg er heldigvis satt langt fram i miksen på de fleste låtene, slik at hoftene kan vrikke perfekt til alle grooves. Dette synes spesielt på låten «Chicharron», hvor de henter inspirasjon fra flere kriker og kroker fra planeten Tellus. På tittelsporet «The Waiting Game» er det lett å se at trommeslager Ole Morten Sommer (som forøvrig har spilt med bl.a. D’Sound) er i sitt rette element. Lekenheten og de eksotiske rytmene smitter over på lytteren og det er ingen tvil om at disse guttene har hatt det veldig gøy sammen i studio. Ture Janson og Svein Rikard Mathisen er begge gitarister i bandet, og de får også vist seg fram fra sine beste sider i denne låten, spesielt mot slutten.

Knut Løchsen dukker opp på Rhodes her og der til alles store begeistring og perkusjonist Bjørn Einar Hanstveit er meget flink med å finne det rette krydderet til hver låt, med en fin «less is more» filosofi. F.eks på «Clearway», som er albumets eneste soul-ballade, klarer de å unngå å havne i "cheezy-båsen". Noe som ikke alltid er så lett å få til.

«Don’t rattle your keys in the fens» er vel det nærmeste de kommer noe som ligner på rock, men det varer kun i ca 3 minutter, før den går videre i en bissar reise man må nesten gruble på hvordan de kom opp med. Kanskje vill gjetning, men saksofonist Magnus Bakken har nok en eksentrisk måte å komponere på, fordi man klarer aldri å forutse hvilken musikalsk vei han vil gå, og det, mine damer og herrer, er en fryd for dine ører å høre på.

«Norwegian Waffles» er kanskje albumet største "wow-opplevelse", i den forstand at den burde fått radiotid på P2, eller P4 for den saks skyld, da det er noe veldig "westcoast" over den. Etter ca 2 minutter går den fra å være koselig laidback til en mer feststemt atmosfære, men som likevel ikke går over hodet på den vanlige lytteren. Sistesporet derimot, «Definitions», er en ganske så episk og verdig avslutning på albumet, akkurat som det siste finale-nummeret på en Sirkus-forestilling. Her skal det nemlig ikke spares på kruttet, og med tanke på bandets navn, Ninjabeat, så er det helt okey at de ikke bryr seg om den norske janteloven. (Hørte jeg forresten en liten Super Mario-shoutout der helt på slutten?!)

Alt i alt, så er dette albumet en ren fryd å høre på, og undertegnede kan lett se for seg at Ninjabeat kommer til å bli et meget frisk pust på både norske og internasjonale jazzfestivaler i årene som kommer. Alle i bandet er uten tvil mer enn dyktig nok til å være i "jazzernes selskap", men det må sies at det er noe ekstra spesielt med saksofonist Magnus Bakken (merk dere navnet!) som virkelig har en musikalsk frekkhet, som veldig få norske saksofonister har hatt før han. Se ikke bort ifra at vi kommer til høre mer fra hans Magnus Bakken Quartet i tiden framover også.


Petter Aagaard





submit to reddit







Siste saker

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!

Åge Aleksandersen: Nok en seier på hjemmebane!