Puls 26.05.13


The Dream Syndicate
Rockefeller
25.05.13

Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



The Dream Syndicate, Rockefeller

(Oslo/PULS): 80-talls nostalgi fra et av undergrunnsrockens essensielle band. Influert av folk som Velvet Underground og Neil Young. Lød det like bra som tidligere?

The Dream Syndicate fra Los Angeles ga ut fem sterke studio-og liveskiver mellom 82 og 88 før det var slutt. Steve Wynn (vokal,gitar), Mark Walton (bass) og Dennis Duck (trommer) hadde ikke spilt sammen på en hel konsert siden 1988. Ikke før i fjor i forbindelse med WOP-festivalen i Bilbao. Wynns bandkollega fra The Miracle 3, Jason Victor, er kommet med på gitar.

Rockefeller er godt besøkt denne lørdagskvelden, men ikke utsolgt. Nå ble aldri TDS noen kommersiell suksess, og det slår meg hvor mange som gikk glipp av dette makeløse bandet på 80-tallet. De tar ut alt i løpet av to timer hvor de legger hovedtyngden av settet på de to første platene; punk rock pregede The Days Of Wine And Roses og The Medicine Show, som er mer påvirket av roots.

Etter at Tommy Tokyo har varmet opp, setter "See That My Grave Is Kept Clean" fra Ghost Stories i gang drømmesyndikatet. Det er opprinnelig en blueslåt, skrevet av Blind Lemon Jefferson. TDS'versjon er steintøff og gir en fin åpning på konserten. Noen låter skjemmes dessverre av dårlig lyd. Derimot blir "Forest For The Trees" fra den ofte litt undervurderte Out Of The Grey fra 1986 et tidlig høydepunkt. En gnistrende "Burn" får salen i godlune før lydteknikeren kommer i fokus på feil grunnlag igjen.


Foto: Sandra Almazan, Mallorca 2012

"50 In A 25 Zone" gir en sløy og god blues rock-feeling og "Now I Ride Alone" må være den beste låta Neil Young aldri skrev. Samspillet mellom de to gitaristene fungerer. De står stadig sammen i "gitarduell", om ikke Victor stiller seg opp og bruker fuzzboksen for alt den er verdt. Det gjør han stadig. Vrengte gitarer og perioder med gitarjamming hører med i lydbildet deres. Hele tiden med en god melodi i bunn.

"Bullett With My Name On It" og "The Medicine Show" gjøres overbevisende. Sistnevnte nærmest med en hypnotisk effekt. Den obligatoriske allsangen følger. På "Halloween" viser Steve Wynn hvilken god gitarist han er. Senere gir han originaltrommis Dennis Duck kred for selve bandnavnet,som var hans ide'. Duck, som forøvrig har Charlie Watts som sin all-time favoritt trommis, imponerer hele settet i gjennom med sin kraft og teknikk. Mark Walton er stødigheten selv på bass.

Etter det heftige tittelkuttet fra The Days Of Wine And Roses er det klart for ekstranummere. De åpner rolig med "When The Curtain Falls", før den forventede "John Coltrane Stereo Blues" følger på. Det betyr jamming. På den har de lagt til en vri med The Doors' "Break On Through(To The Other Side)" som mellomspill. Det funker på det kvarter-lange sporet,som etter min mening har lett for å bli langdrygt. Etter "Merrittville" er det nesten som taket løfter seg. Steve Wynn virker både satt ut og opprømt på samme tid av den høye stemningen. Siste låt ut blir Clapton-coveren "Let It Rain".

Sporadiske lydproblemer til tross, The Dream Syndicate leverer varene til de grader. Med en lydvegg av et band i fri utfoldelse i form av rock, iblant med psykedelisk tilsnitt, fikk folket det de var kommet for. Den gitarbaserte rocken har alibi. Et av dem er TDS. 19.juli er de tilbake, denne gangen på Buktafestivalen i Tromsø.


Svein Mostad





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!