Puls 11.05.13


Roky Erickson
Rockefeller
10.05.2013

Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



Vi kommer til å savne deg – men ikke helt ennå

Mye er sagt og skrevet om Roky Erickson – en av den psykedeliske rockens mest tonesettende figurer. Som en av grunnleggerne av 13th Floor Elevators, og med sin egen, noe mer garasjepregede psych-rock, er han blitt hyllet verden over.

Etter schizofrenidiagnose og innleggelse – via elektrosjokkterapi og marsboere – har veien vært lang tilbake til et comeback noen aldri trodde ville skje. Da han gjestet Øyafestivalen i 2007 var det for mange et første møte med en meget levende legende. Den fullsatte konserten på Rockefeller var dermed for et gjensyn å regne.

Hvor mye man kan leve på tidligere storhetstider når man aldri rakk å bli størst? Når kveldens andre support, lovende The Drowning Men fra California, forlater scenen, er det med en genuint hyllest til «the great Roky Erickson» vi er i ferd med å se.

Erickson selv er kanskje noen lysår forbi sin fysiske toppform, men med en forgrumset stemme tilfører han sin egen kultstatus et ekstra lag av livserfaring og overlevelsesevne – heller enn å fremstå som en falmende stjerne på kreditorturné.

Det er nettopp denne mottakelsen han får av Oslo-publikummet. Et ubetinget og takknemlig velkommen til Erickson, som senest i 2010 gav ut nytt materiale i True Love Cast Out All Evil (med Okkervil River) – for første gang på 14 år. Likevel er det ingen overraskelse at det er gamle toner som bærer settet, og som de fleste av oss er kommet for å se.

Det er «Cold Night For Alligators» fra Aliens-tida som sparker i gang kvelden, og gir med det en peker på nettopp hvor Erickson vil. Denne gang er imidlertid The Hounds of Baskerville i rollen som backingband, og kvintetten følger ærbødig opp på «Bermuda» og «White Faces».

Som forventet bruker den gamle storheten tid på å bli varm og det er ikke før en særlig solid versjon av «Goodbye Sweet Dreams» fra sisteutgivelsen at Erickson slipper seg riktig løs – i den grad hans ærlige opptreden kan betegnes slik. Som låtskriver er (eller mer riktig, var) Erickson spesielt god, og han hengir seg like lite til publikumsfrieri som tekstene hans inneholder solskinn.

Med «Roller Coaster» minner han oss på hvem som satte standarden for riff i garasje-/psych-rocken, og tar oss deretter tilbake til 60-tallet med 13th Floor Elevators’ «Fire Engine». Erickson lar oss heller ikke glemme moderbandet med det første og gir oss en påfølgende sjeldenhet i raske «Tried To Hide» fra samme periode.

Fordelen med et hengivent publikum blir for mange også en hemsko; du gir ikke alt simpelthen fordi du ikke må. Roky Erickson havner i en annen kategori – han gir Rockefeller det han kan. Låtene mellom de aller største føles aldri som fyllstoff, men man føler likevel at han har sin begrensning. Akkurat det blir derimot av liten betydning når han setter i gang klassikerne «Stand For The Fire Deamon» og «Night Of The Vampire».

Inn i encore er det «Two Headed Dog» som viser at han fortsatt har noe ugjort på en scene, før settet avsluttes med blodige riff, dog ikke «Bloody Hammer». For de som måtte lure – det er ennå lenge til Halloween og det er ingen fullmåne denne helgen. Likevel ble budskapet (om det kan kalles et budskap) fordøyd rått av et tent publikum som viste respekt for skjegget som likevel ikke var avgått med døden. Til tross for de synlige (og skjulte) begrensninger ved den 65 år gamle rockeren, syntes settet å handle mer om den Roky som en gang fantes – og fortsatt lever – heller enn den som kom seg ut på andre siden av et inferno.

Som 15-åring var Roky Erickson fremsynt da han skrev «You’re Gonna Miss Me». Det tror jeg vi en gang kommer til å gjøre. Bare ikke helt ennå.

Robin Håset Drager


Redaksjonen





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!