Puls 30.04.13


Foto: Bjørn Avlesen


Petter Aagaard
Adam Douglas
30 April 2012

Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



Adam Douglas = 3xSoul

I et lite studio i Prinsens Gate 6, med vindusutsikt til de prostituerte, som ironisk nok heter ”Red Light Studios” møter jeg Adam Douglas, som ikke er aktuell med 1, ikke 2, men 3 soul-utgivelser i en nær framtid. En selvprodusert EP, et album med hans band High Red, og en soloplate produsert av Arvid Wam Solvang. Jeg får gleden av å høre utdrag fra alle disse utgivelsene mens vi prater om denne klassiske musikksjangeren Soul, og mannen har mye på hjertet, som en typisk amerikaner. Det er likevel noe annerledes med denne artisten, som det norske publikum snart kommer til å trykke til sitt hjerte…

Jeg starter like så godt med et standarspørsmål, mens jeg hører på musikken hans i bakgrunnen...

Hvor i USA er du egentlig fra?

Jeg vokste opp i Oklahoma City, ”the home of Toby Keith og Garth Brooks”, men jeg kom meg fort bort derifra. Jeg jaktet etter giger over alt og bodde bl.a. i St. Louis, Chicago, LA og Minneapolis . I 2007 var jeg plutselig på turne noen uker i Norge, og på den aller første gig’en jeg hadde, møtte jeg min framtidige kone, ”and the rest i history”. Først bodde jeg faktisk i Ålesund ”learning all about
beeing a Sunnmøring”, men jeg skjønte fort at jeg måtte flytte ned til Oslo for å jobbe videre med Soul-musikken.


Foto: Bjørn Avlesen

Undertegnede har lagt merke til Adam på flere konserter og jammer de siste 5 årene i Tigerstaden, og det har lenge vært en stor hype og snakkis rundt denne ukjente amerikaneren. Hans sangstemme er noe helt unikt, og selv om artister som Jarle Bernhoft og Ole Børud er definitivt i samme katergori, er det likevel noe mer røft og tekstformidlende med den måten Mr. Douglas synger på.

Når var det du oppdaget at du hadde Soul?

Nar man er født i Oklahoma, må man selv søke etter musikken, siden radioen der borte er segregert. Heldigvis var jeg veldig nær den originale Blues-musikken, og Soul er jo født ut av den samme tradisjonen. Soulsangerne var de eneste som virkelig ”snakket til meg” med den rene, rå energien. Jeg sang Opera som liten, klassisk skolert fra alderen 8, men når jeg først hørte Aretha Franklin ”she blew my mind”. Min mor sa til meg at Aretha ikke sang, men at hun bare skrek, og da skjønte jeg: ”Okey Mom, we are not gonna get along musically for a while”.

Soul handler ikke om teknikk, ikke om pitch, det er mer en følelse og levering av teksten som er ekstremt viktig. Noen gamle Otis Redding låter har bare 3 chords, ”but he sings the shit out of it”. Det handler mye om timing og lignende, men jeg har aldri studert det, og det tror jeg ikke Aretha og Otis har gjort heller. De vokste opp i kirka med heavy gospel, ”and you can’t fake that”. Du kan virkelig ikke overanalysere Soul.


Foto: Bjørn Avlesen

Jeg merker at Adam blir mer og mer engasjert i praten, men han holder seg ydmyk hele tiden, spesielt når han snakker om andre artister. Akkurat som om han har for stor respekt til å sammenligne seg selv med dem.

Hvilke andre artister er du inspirert av?

Det var en periode i mitt liv hvor jeg bare kjørte rundt i bilen min og hørte på Donny Hathaway plater, og det samme med Howlin’ Wolf. Nå derimot prøver jeg ikke å tenke så mye på slike ting. ”Now I just go in the studio and do it”. Kanskje det er ille, men det i alle fall ærlig og genuint, og jeg tror at publikum skjønner det. Den ene plata jeg jobber med nå har faktisk litt country-elementer i seg å.


Foto: Bjørn Avlesen

Det går litt i surr for undertegnede, fordi jeg får som sagt høre på mange av disse fantastiske låtene, men jeg må rett og slett sette dem litt i bås. Hans 3 album har jo tross alt helt forskjellige sjelfulle lydbilder, innenfor samme sjangeren.

Du har nå altså 3 forskjellige prosjekter du jobber med samtidig?

Ja, jeg har alltid hatt denne Jekyll & Hyde-greia, og jeg trenger å ha ”fingers in different pies”. Begge mine sider trenger å komme fram i ny og ne, så jeg og produsent Arvid Wam Solvang har jobbet sammen nå i snart 3 år med den ene skiven som ennå ikke har noe albumtittel. Den er veldig polert og kommer sikkert til å ha noen hittpotensielle låter på den, hva nå egentlig det betyr. Vi har vært i forhandlinger med alle de store plateselskapene, og en av dem var superkeen på å gi meg en platekontrakt, men da ville de legge på bissare trommemaskin-lyder oppå mine låter, og det føltes utrolig feil. ”What the Fuck” tenkte jeg, fordi de er på utkikk etter ”short money”. De tenker bare single og ikke album, og det kan jeg ikke ha noe av.

Min EP derimot som kommer ut i April på Reva Records har jeg produsert selv, og den heter ”Your one and only Man”, vinylen blir presset ”as we speak”. Det er mer rå soul og den er virkelig ikke overprodusert, med en live vibe og selvsagt, ingen autotune. Jeg håper publikum vil se ærligheten i låtene. Dette er nesten som et kunstprosjekt jeg bare må få ut av hodet mitt. Jeg bryr meg nesten ikke om folk hører på plata eller ikke.

Jeg ga forresten ut en plate i fjor med mitt tidligere soulband The Douglas Group, men pga name confussion heter vi nå High Red på den neste utgivelsen, og dette blir skikkelig old-school Soul/Super 70s sound, men likevel med en ”fresh edge”. I litt over 2 uker fikk vi besøk av Elliot Lopez som er en studioteknikker fra Nashville, og Calvin Turner som er en produsent fra LA, som tidligere har jobbet med Raphael Saadiq og Joss Stone for å nevne noen. En hard core bad mutherfucker Dude som har vært bassisten til Stevie Wonder. Denne plata kommer i september på Grappa.


Foto: Bjørn Avlesen

En vokalist av slikt kaliber går jo ikke upåaktet hen i mainstream media, og undertegnede har hørt mye snakk fra div tv-produsenter, så jeg må bare spørre:

Det har gått noen rykter om at du skulle være med på Idol i år. Hva skjedde der?

Det som skjedde var at en av dommerne tok kontakt med meg og bønnfalte meg om å bli med. Jeg endte med å ikke møte opp på audition, fordi det føltes helt feil. Da tok de kontakt igjen den siste audition-dagen, denne gangen med produsenten også. Etter mye om og men, dukket jeg opp helt på slutten på den siste auditiondagen, og det føltes feil. Jeg sang sangen, gjorde alle intervjuer som ”mitt eget” camera-crew ba meg om å gjøre. Juryen elsket meg, men jeg ble veldig sjokkert over at TV2 la ut min audition video på nettet uten at man får se og høre hva juryen sa. Den dårlige magefølelsen kom med en gang etter at jeg hadde sunget… ”Can I sleep at night after doing this?”. TV2 ble veldig lei seg for at jeg hoppet av showet, fordi de hadde planlagt absolutt alt, men det var en ”complete wrong arena for me”.


Foto: Bjørn Avlesen

Vi skifter tema, fordi jeg merker at han begynner å bli litt oppspilt, og hans kroppspråk har mer energi, og ikke nødvendigvis positivt, så jeg roer ned intervjuet og går tilbake til vårt yndede tema. Nemlig hans lidenskap nr 1.

Hva annet i verden er det som har Soul egentlig?

”Good booze and bad women… ” Neida, jeg bare tuller… Vet du hva? Du kan snakke om kjærlighet og lignende men jeg tror ikke noe annet enn soulmusikk gir meg den samme hårreisende følelsen. ”Thats the Holy Grail” mener jeg. ”Theres really no substitute, and that why I am an addict”.


Foto: Bjørn Avlesen


Petter Aagaard





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!