The Walkmen: Best på plate eller Parkteatret?

Noen ganger når man oppdager nye band eller artister, er det via ett spesielt godt album som man ikke klarer å ta ut av spilleren. Så blir man noen ganger overrasket av å finne ut at de har holdt på en årrekke allerede, og man spør seg hvordan de har holdt seg under radaren så lenge.

---

The Walkmen / /

Av Redaksjonen // 24.04.13

---

New York- og Philadelphia-baserte The Walkmen har holdt sammen siden tusenårsskiftet og har siden starten fått gode, men lavmælte mottakelser. Når Hamilton Leithauser entrer Parkteateret uten å vekke overdreven gjenkjennelse i salen, er det med «Heaven» - bandets sjuende og et av fjorårets bedre album – i lomma.

We’ve come a long way for this, thank you for seing us, åpner Leithauser, og melder samtidig at om det ikke er fortjent, så er det i det minste ikke tilfeldig at de er i Norge for annen gang. Med åpningslåten «Donde Esta la Playa» og påfølgende «In the New Year» er begge hentet fra bandets kanskje beste utgivelse, «You&Me» fra 2008, og kommer den melodiøse retrogitaren fram og løfter samtidig Leithausers skingrende og særegne vokal.

På «On the Water» meldes det at The branches are bending / the skyline is swinging, og de klarer å hente fram noe av den skranglende friksjonen som finnes på albumet.

På sisteutgivelsen «Heaven», som store deler av settet er hentet fra, gis det uttrykk for en slags tilbakelent tilfredshet, og med behagelige versjoner av «Song for Leigh» og «Heaven» svaier de skjeggete tilstedeværende på Parkteateret. Med energiske «Angela Surfy City» viser Leithauser at han har enkelte vokalbegrensninger, før han gjenerobrer tillitten på «Line by Line» og «Woe is me».

Med den legendariske indie-produsenten Phil Ek og Fleet Foxes egen Robin Pecknold med på sisteskiva, er det hele modnet og forvandlet til en riktig så hyggelig seanse, men heller ikke med de helt store overraskelsene. Slikt gir nettopp de fra før tilfredse en ytterligere tilfredshet, men vinner på den andre siden neppe terreng overfor «uinnvidde» som har vanskelig for å skille låtene fra hverandre.

Etter lakonisk å ha parert et Do you showel snow very often fra salen, gir Leithauser en glimrende versjon av «We Can’t Be Beat», der man igjen blir undrende til hvorfor The Walkmen spiller på en større scene.

After all / you promised me a broken nose på «All Hands and the Cook» er det siste vi får høre, før en selvgod lang encoreklapping i salen blir møtt av Leithausers Thank you, we don’t get hat very often.

Det hele ligger et sted imellom en stolthet og en noe sår ydmykhet, og der «While I Shovel the Snow» kommer muligens som et tilsvar til publikumsengasjement, sørger «I lost You» for at siste lyd ut ikke lar tilfredsheten ta overhånd.

The Walkmen har definitivt en sterk tilstedeværelse og en mer moden sound. Samtidig det er kanskje nærliggende for noen å hente fram «best på plate»-stempelet, særlig for å forklare hvordan de har holdt seg under radaren. Mon tro om de ikke kommer til å forbli nettopp der.

Robin Håset Drager

---

Del på Facebook | Del på Bluesky