Puls 12.04.13


Mumford & Sons
Oslo Spektrum
11.04.2013

Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



Låvefest i Oslo Spektrum

Mumford & Sons levde opp til den nyvunne stjernestatusen i Oslo Spektrum, men ikke helt uten hvileskjær.

For mange band ville den nesten umiddelbare populariteten Mumford & Sons har opplevd ført med seg hastverk og voksesmerter. London-kvartetten viser derimot få tegn til stjernenykker og tenner et utsolgt Spektrum allerede fra åpningslåten «Babel». Når salen like etter stemmer i på allsangvennlige «I Will Wait» blir det raskt klart at Marcus Mumford står med regien på en festkveld.

Konserten, som ble flyttet fra Sentrum Scene til Oslo Spektrum nettopp på grunn av stor pågang, er av typen som handler om å innfri forventninger, heller enn å utfordre til musikalske nyvinninger. Bandets store fortrinn ligger i det energiske og stemningsfulle lydbildet som byr opp til låvefest og armkrokdans, og som like gjerne fungerer på pub som på en festivalslette.

Mandolinen og den intense kassegitaren utgjør særpreget ved Mumford & Sons, som nyter godt av folk/rock/bluegrass-bølgen som for tiden preger topplistene. Med «Holland Road» viser de hvorfor de er i sentrum for denne og inviterer samtidig strykere og blåsere til festen.

Som et motstykke til låvefesten viser britene glimt av sine melankolske sider med vakre «Timshel» (and you have your choices / and these are what make man great) fra førsteskiva «Sigh No More», med sine godt tilslørte litterære referanser. Så overraskes publikum med en tidlig avvikling av bandets kanskje største hit «Little Lion Man», før multiinstrumentalist Mumford selv inntar trommene på «Lover Of The Light».

Godt inne i settet blir det klart at Mumford & Sons’ særpreg også utgjør deres kanskje største utfordring: hvordan holde nerven og energien oppe med et ensartet låtmateriale. Selv om publikumsfrieriet holdes på et behagelig nivå (dere er et mye bedre publikum enn svenskene!), så vil mangelen på variasjon skille konsertopplevelsen til die hard fans fra den til jevne radiolyttere med konsertbillett. Låvefest til tross, det kan bli langtekkelig dersom «start-som-en-ballade-bygg-opp-til-klimaks»-formatet gjentas ofte nok.

At deres andre fullengder Babel ikke levde helt opp til forventningene fra gjennombruddsalbumet er tydelig når nesten alle høydepunkter er hentet fra 2009-debuten. Likevel gjør «Roll Away Your Stone» stemningen elektrisk, og når Marcus Mumford setter i gang «The Cave» som andre encore-sang, er Oslo Spektrum så intim som Puls’ utsendte ikke turte håpe på i forkant.

Akkurat som i Davis Guggenheims fantastiske rockumentary It Might Get Loud fra 2008, gjør Mumford & Sons som siste låt gjør ære på The Bands klassiker «The Weight». Når det tjue mann sterke crewet omkranser kvartetten og sammen forkynner take a load off, Annie / take a load for free, gjør de samtidig salens kritikere til skamme for i det hele tatt å ha sådd tvil om underholdningsnivået.

Mumford & Sons har raskt blitt et av de aller største bandene på dagens konsertscene og har samtidig potensial for å bli genuint folkekjære. I Oslo Spektrum vant de over fansen og noen flere. Det er fortsatt mer plass i låven.

Robin Håset Drager


Redaksjonen





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!