Puls 08.11.12


Foto: Peter Birgerstam




Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



Ian Hunter oppsummerer

"Et høydepunkt i min karriere var da jeg spilte inn "Strings Attached" med Trondheimsolistene." PULS har plate-og nylig Norgesaktuelle Ian Hunter på telefon fra Statene.

Ian Hunter Patterson fra Oswestry i Shropshire, like ved den walisiske grensen, fikk en a-ha opplevelse som 16-åring da han så Elvis. Fra nå av var det rock'n'roll han ville drive med. Det er det fortsatt, mange tiår senere.

-Det nye albumet, "When I'm President", synes jeg delvis høres ut som et rock'n'roll-album med en live-feeling. Var det intensjonen da du skrev låtene?
-Egentlig ikke. Jeg og bandet hadde gjort oss ferdige med en turne'. Jeg lot bandet spille på den måten de ville. Og det ble bare bedre og bedre. Det låter jo bra. Vi hadde lyst til å gjøre det raskt. Vi spilte det inn i løpet av fire dager. Hele greia var "power and passion."

-Det er ikke vanskelig å høre inspirasjon fra folk som Jerry Lee Lewis og Chuck Berry..
-Nei. 50-og 60-åra..det var da alt startet. Jeg visste ikke hva jeg skulle ta meg til, i likhet med så mange andre. Men da jeg oppdaget rocken, ga det meg en grunn til å eksistere. Det var fantastisk og forbløffende. Før det var det dårlige tider i England. Jeg kjedet meg. Og så kom disse gutta fram..Wow!

ROCK OG BALLADER

Et par røde tråder har fulgt alt hva denne mannen har foretatt seg gjennom åra..det være seg med hans glamrock-band Mott The Hoople eller hans mange soloutgivelser. Ved siden av rock'n'roll, er det glitrende ballader han er kjent for-og ikke minst hans ofte bitende og samfunnsengasjerte tekster. Denne skribenten vokste opp med Hunters soloplater, og kan med hånden på hjertet si at han har en egen evne til å kombinere flotte ballader og reinspikka rock. Jeg spør ham om hva han synes er vanskeligst å lage, en rockelåt eller en ballade.
-Mye vanskeligere å lage en rockelåt. Du har mer tid i balladen. Synes det er mye lettere. Men en rockelåt må ha en "twist", og det er krevende å få til.

-På ditt nye album kombinerer du som vanlig rock med noen fine ballader. Sangen "Tashunka Witco" (Crazy Horse) handler om en kjent indianerhøvding og hans kamp. Hvorfor er dette et emne som opptar deg?
-Jeg har alltid likt "the underdog". Og han var vel den største "underdog" av dem alle. En interessant og nobel karakter. Det ble aldri tatt noen bilder av ham. Han ble til slutt drept av sine egne.

-"Life" er en annen god ballade. Du synger:"Laugh because it's only life" i refrenget. Synes du mange tar seg selv for seriøst?
-Den er beregnet for et live-publikum. Jeg misliker mediehysteriet. Alt for mange småting blir blåst opp.

EN GNISTRENDE REUNION

På slutten av 60-tallet hadde den eksentriske Guy Stevens fra Island Records en visjon. Han ønsket å skape et band som kombinerte elementer fra Jerry Lee Lewis, Procol Harum, Bob Dylan og Rolling Stones. Bandet var nesten klart. Mick Ralphs (gitar), Verden Allen (orgel), Dale "Buffin" Griffin (trommer) og Overend Watts (bass) kom fra Silence. Stan Tippins som hadde vært vokalist fram til nå, var ikke den karismatiske frontfiguren produsenten lette etter. Han skulle de finne på en audition i London i 1969. En fyr kom inn i studioet iført sandaler med sokker, fillete jakke, rødt krøllete hår og solbriller. Låtskriver og bassist Ian Hunter Patterson hadde allerede spilt i flere lokale band. Mott The Hoople var født.

Deres selvtitulerte debutskive solgte ikke all verden, men bandet bygget seg fort opp en hengiven fanskare blant live-publikummet. Konsertene deres i England var som oftest utsolgte. Tippins fortsatte å reise med MTH, og ble konsert-manageren deres. Han sang også de høye tonene på klassikeren "All The Young Dudes".

-I 2009 holdt du og Mott The Hoople noen glimrende reunion-konserter på Hammersmith Apollo. Var det vanskelig å få resten av bandet med på denne begivenheten? Det var tross alt 35 år siden du forlot gruppa..
-Vel, det var lenge vanskelig. Men så skjedde det plutselig. Jeg var i England på turne', og tenkte at om vi ikke kommer sammen nå, kommer vi aldri til å gjøre det. Det var ikke i mine planer i det hele tatt. Men så føltes det rett. Vi hadde en liten telefonrunde med hverandre, og ble enige. Alt skjedde i løpet av noen få minutter. Tidligere var noen alltid opptatt, eller noen ville rett og slett ikke spille.

-Var det noen diskusjon om dere skulle gå for en lengre turne'?
-Nei, vi fikk et endelig tilbud. Gjør det på denne måten, og dette er hva vi tilbyr dere..Vi fikk et godt økonomisk tilbud. Det hadde sitt å si. Jeg tror ikke vi kommer til å gjøre noe sånt igjen. Du kan si vi kompletterte en sirkel. Sangene til Mott The Hoople er gode, og fortjener å bli hørt igjen og igjen.

-Deres første fire album ble ikke særlig suksessfulle, selv om de låter bra, og dere hadde et godt rykte på dere som live-band. Hva tror du var grunnen til den manglende suksessen på det tidspunktet?
-Vi var for forskjellige. Mick Ralphs var inspirert av Stephen Stills og vestkystrock. Jeg av Jerry Lee Lewis og Little Richard. Så vi prøvde å finne en identitet for bandet. I dag er det alt for mange å samarbeide med. Men den gangen gikk det. Da fikk du plateselskapet med deg. Men likevel, som du sier, vi gjorde det veldig bra live.

-Så-i 1972-ble alt snudd på hodet. Bandet var egentlig oppløst, da David Bowie ga dere "All The Young Dudes".
-David var på en av våre konserter, og spurte om vi ville ha en låt av ham. "Nei, vi er ferdige", sa jeg. "Dere kan ikke slutte nå", sa David.

HADDE FÅTT NOK

Albumet Mott fra året etter gjorde seg også godt bemerket på listene, med låter som "All The Way From Memphis", "Hymn For The Dudes", "Ballad Of Mott The Hoople" og "I Wish I Was Your Mother". Gitarist Mick Ralphs sluttet samme år for å grunnlegge Bad Company. Kanskje var det starten på slutten for gruppa. Hunter fikk mer å gjøre. Ralphs hadde jo stått for halvparten av låtskrivingen hittil. Nå var en langt tyngre bør lagt på Hunters skuldre. Luther Grosvenor, senere med artistnavn Ariel Bender, kom inn og bidro på 74-albumet The Hoople, som skulle bli deres siste i studio. Hunters gode venn og gitarist Mick Ronson, ble nytt kortvarig medlem av bandet. Men to dager før en turne' i Storbritannia kollapset Hunter. Han ga seg på slutten av året. Ronson en uke senere. Det var over.

-Hadde du fått nok av bandet?
-Ja, jeg syntes det hadde utspilt sin rolle. Seks år var nok. Alle i bandet hadde sine forskjellige meninger om ting. Det er sånn det skal være. Seks år og fire-fem personligheter. Mye trøbbel. Til slutt fikk jeg nok.

-Har du en historie å dele med oss? Gjerne fra backstage..?
Det blir stille i telefonen.
-Herregud, kommer ikke på noe spesielt nå, men i morgen..Jo, forresten! I MTH-perioden trodde pressen at jeg og gitarist Luther Grosvenor hatet hverandre. Vi var ferdige med en konsert og gikk i garderoben. Vanligvis er det låsbare skap der. Vi prøvde bare å få opp låsene, og alle trodde vi sloss! Men det er jo haugevis av historier.
-Skriv en bok om dem!
-Jeg trenger en drink før jeg kommer på flere.

ET MESTERVERK FRA 1979

Hunter flyttet til New York midt på 70-tallet. Han fikk med seg Mick Ronson på sin første soloutgivelse. "Once Bitten, Twice Shy" ble en hit herfra.
-Jeg var der en periode og spilte litt sammen med trommisen til Blood, Sweat& Tears. Så kom Mick over. Han sa vi burde spille inn en plate nå, for "situasjonen er i ferd med å gjøre oss gale". Og da er det jo en fin tid å lage en plate på, som vi vet..
-Dere hadde en helt spesiell kjemi?
-Han var min beste venn. Uansett om vi spilte sammen eller ikke. Konene våre kjente hverandre godt. Barna vokste opp sammen, og henger fortsatt sammen. Og så var vi begge like late (latter).

Ronson var en av rockens store gitarister. Han skulle fortsette samarbeidet med Hunter på flere av hans soloskiver før han døde i 1993. På den platen som regnes for Hunters mesterverk, "You're Never Alone With A Schizophrenic" fra 1979, fikk han med seg tre av medlemmene av Bruce Springsteens E-Street Band. Og John Cale i tillegg til Ronson.

-Lå det i kortene at dette albumet skulle bli en suksess, etter noen år i motvind?
-Alt falt på plass. Det første albumet jeg gjorde på Chrysalis. De hadde et utrolig studio som fortsatt var ukjent i The Power Station. I New York hadde de en kar som het Bob Clearmountain. Nå ville han ha kostet en formue. Men den gangen var han bare en fyr som jobbet i studio. Jeg startet innspillingene til albumet i London, men likte ikke hva som foregikk med det. Min manager den gangen, Steve Popovich, sa at om jeg kom tilbake til New York, visste han om dette studioet.
Så jeg dro tilbake sammen med tre av E-Street gutta. Sangene var gode. Platen kostet ikke mye å lage. Jeg hadde jo ny manager og nytt plateselskap. Alle var i fyr og flamme. Det var altså en kombinasjon av mange faktorer som gjorde platen så bra. Hvis den platen hadde hatt en singel, ville den føket rett til himmels. Vi fikk på en eller annen måte aldri sluppet en singel fra den.


Mick Ronson

-Du har bodd i USA i 38 år nå. På hvilken måte har den amerikanske livsstilen påvirket deg?
-Det er et større land. Du får mer for penga der. Jeg fikk kjøpt hus, noe jeg ikke hadde hatt råd til i England. Jeg lever et fint liv der. Jeg står opp, ser på amerikanske filmer og hører på amerikanske band. Jeg tror det alltid var meningen at jeg skulle komme hit. Men politisk er det rotete.
-Som du jo har beskrevet i mange av dine sanger..
-Ja, du kan ikke bare skrive kjærlighetssanger. Jeg må ha noe annet å skrive om. Da Bush styrte landet var det enkelt. Obama er en mye mer anstendig mann.

HØYDEPUNKT I NORGE

Ian Hunter har fortsatt å gi ut plater av god kvalitet de seinere årene. I 2002 kom han til Norge og Sentrum Scene for to helt spesielle kvelder. Live-platen "Strings Attached" ble også utgitt på dvd. Her spilte han inn mange av sine kjente låter sammen med et band med flere norske musikere og kammerorkesteret Trondheimsolistene. Han beskriver det som et av høydepunktene i sin karriere.
-Det var en stor opplevelse. Jeg er glad jeg fikk muligheten. Petter fra Universal ringte meg og spurte om jeg hadde lyst til å gjøre noe slikt. Jeg svarte at det hadde jeg ikke råd til. Ikke tenk på det, sa han. Bare gjør det. Jeg likte det. Absolutt et høydepunkt. Folkene rundt, og orkesteret..

I 2005 fikk han anerkjennelse gjennom Classic Rock Songwriter Award. I en alder av 73 har han ingen planer om å pensjonere seg. Som han sier:
-Det er dette jeg kan.
-Hvilke låter er favoritter på live-settet?
-Vanskelig å si. Alle sangene er som mine babier. Har ikke lyst til å favorisere noen av dem. For tiden gjør jeg John Lennons "Isolation". Liker veldig godt den. Men det forandrer seg hele tiden. "Crazy Horse"..Jeg liker dem alle. Rock'n'roll har gitt meg så mye. Jeg er veldig takknemlig.
-Vi er takknemlige for å høre deg og din musikk.
-Musikken ga meg et liv, og jeg prøver å betale tilbake.
Det har han gjort så til de grader. 8.oktober spilte han en forrykende konsert på et fullpakket John Dee i Oslo sammen med sitt faste band, The Rant Band.

.


Svein Mostad





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!