Puls 07.08.12




Tips noen om denne saken


Les også





Kalender



The Congos ror til Øya

Reggealegendene The Congos fra Jamaica har drevet med musikk og meditasjon så lenge de kan huske, og de holder seg uforskammet godt for alderen. På slutten av 70-tallet var de en del av miljøet rundt Lee ”Scratch” Perrys Black Ark Studios, og nå forsøker de å gjenskape Black Ark-sounden fra scener over hele Europa.

Heart of The Congos, den første skiva The Congos slapp, regnes av mange som en av tidenes beste reggaeutgivelser. Det er ikke uten grunn at de regnes som legender, og det bør heller ikke gå upåaktet hen at de fortsatt er aktive etter omtrent 40 år som aktive artister. Cedric Myton og Roydel "Ashanti" Johnson, bedre kjent som Ashanti Roy, startet The Congos så tidlig som på 70-tallet, og de fikk senere med seg barytonsangeren Watty Burnett for å dra i studio og spille inn Heart of The Congos. Som produsent fikk de med seg legenden Lee "Scratch" Perry, som i år er 76 år, og som står sammen med The Congos og enn annen reggaelegende, Max Romeo, på scenen under Øya-festivalen i Oslo. Heart of The Congos ble spilt inn i legendariske Black Ark Studios, en innspilling som blir forsøkt gjenskapt av The Congos på deres hittil nyeste europautgivelse, Back In the Black Ark fra 2010. Debutskiva fra 1977 skal ha tatt hele tre år å spille inn, noe som kanskje kan virke merkelig med tanke på det skranglete lydbildet. Likevel er det nettopp dette skranglete lydbildet, med alle detaljene og all galskapen, som har gjort Lee "Scratch" Perry til verdens mest anerkjente reggaeprodusent, og som i manges øyne Heart of The Congos til et av tidenes beste reggaealbum. Mange hevder også at dette var det siste Perry rakk å gjøre før det tørna helt for ham, før futurismen fikk fotfeste i hodet hans – han skal på et tidspunkt ha satt fyr på huset og studioet sitt, og gått baklengs gjennom Kingston mens han slo i asfalten med en spiseskje. Dette med skjebankingen i Kingston er jo bare rykter, men søk etter Lee "Scratch" Perry på YouTube, så skjønner du at det må ha røket en sikring eller to hos fyren.


Foto: Korall/Wikipedia Commons

Ikke lenge etter at Heart of The Congos kom ut, forlot Johnson og Myton The Congos for å forsøke å slå seg opp som soloartister, og de var adskilt i 30 år før comebacket for drøyt fem år siden. Da skulle de igjen slippe skive, og de turnerte over hele verden, til og med i Europa. Her besøkte de blant annet Roskilde-festivalen i 2007, hvor de var del av et over seks timer langt konsertarrangement sammen med Anthony B, Adrian Sherwood og ikke minst Lee "Scratch" Perry. På daværende tidspunkt slitne, berusede og trøtte festivalgjengere fikk til slutt det de ville da The Congos avsluttet natta med "Fisherman", mens regnet pøste ned utenfor teltet. Låta handler om en fisker som bekjenner seg til religionen rastafari, og om hvordan en vanlig dag fortoner seg for ham. Han har millioner av munner å mette, og må ro ut på havet hver dag for å få dette til. Mildt sagt spirituelle greier. Ashanti Roy har uttalt til The Quietus at "(…) we all come from a sea port town, so we came up with the song just like that". I en hage på Oslo Vest har denne låta blitt spilt så å si i hjel, og den har plaget mer enn én stakkars nabo. Balansen mellom geni og galskap er hårfin, og dette må sies å være det mest geniale som har kommet ut av samarbeidet mellom Lee "Scratch" Perry og The Congos, med alt enn skikkelig roots reggae-låt skal ha – inkludert knitring i høyttalerne. Med The Upsetters som backingband, bestående av Boris Gardner, Sly Dunbar og Ernest Ranglin for å nevne noen, er det ingen tvil om at laget var toppet for akkurat denne låten. Alle de ovennevnte har senere fortsatt som suksessfulle soloartister og som bandmedlemmer eller samarbeidspartnere for Peter Tosh, Rolling Stones og Bob Dylan.


Foto: etsy/Wikipedia Commons

The Congos var ikke alene om å bruke firesporsopptakeren i Black Ark Studios på slutten av 70-tallet. Der var også Junior Murvin og gjorde "Police and Thieves", senere gjort kjent i Europa av The Clash, i tillegg til Paul McCartney, The Clash og Bob Marley and the Wailers, som strengt tatt ikke bør behøve noen videre introduksjon. Cedric Myton sier at miljøet rundt Black Ark på tiden var som en stor familie, og at forholdet er som det alltid har vært den dag i dag. Med det The Congos kaller gode vibrasjoner blir det altså gode arbeidsforhold for gode musikere. Alt i Black Ark Studios, inkludert det unike lydbildet fra opptaksrommet, ble til aske da Lee "Scratch" Perry som nevnt brant hele greia ned til grunnen en gang i 1979, og en æra tok slutt. Noen hevder til og med at det lå en forbannelse over Black Ark, fordi det tok fyr igjen få år senere på grunn av elektriske problemer i forbindelse med et mislykket forsøk på å bygge studioet opp igjen. The Congos eksisterte ikke lenger som gruppe, store vestlige artister hadde ikke lenger like gode grunner til å besøke Kingston og Lee "Scratch" Perry forlot Jamaica til fordel for London. Tilsynelatende var det over for Black Ark-soundens del. På grunn av opptøyer på Jamaica på 80-tallet var også rastafariene nødt til å klippe seg. Cedric Myton skal etter sigende ha blitt tvangsklippet og strippet for sine dreadlocks i forbindelse med dette.


Foto: Korall/Wikipedia Commons

Heldigvis, får man si, fant The Congos og Lee "Scratch" Perry som nevnt tilbake til hverandre og gjenopptok det de hadde begynt på for over 35 år siden. Selv om det er stor forskjell på fremtoningen til lille Cedric Myton, som for alderen ser vanvittig spretten ut, og Lee "Scratch" Perry, som tilsynelatende er relativt skrøpelig, er det ingen tvil om at disse to er blant de største personlighetene i reggaehistorien. Tradisjonelt har ikke rastafariene vært særlig imøtekommende overfor Vesten og vestlig kultur, men den andre veien ser vi klare tegn til inspirasjon. Blant annet fikk Eric Clapton en hit med Bob Marleys "I Shot The Sheriff", og UB40 både var og er et band som ofte drar frem gamle reggaeklassikere. Når disse legges sammen med de nevnte artistene som besøkte Black Ark Studios på 70-tallet, blir summen et stort antall kjente artister og band som har latt seg inspirere av denne sounden.

Likevel gjør The Congos gjør en versjon av Tony Joe Whites "Rainy Night In Georgia" – selvfølgelig i en mer tilpasset reggaeversjon – på Back In the Black Ark. Det nylig oppløste bodøbandet Manna (tidligere Irie Darlings) gjorde året før en reggaeversjon av den samme låten, enda mer tilpasset og oversatt til nordlandsk. Hvordan denne tilfeldigheten har gått til vites ikke, men det som er helt sikkert er at Manna i sin tid var inspirert av jamaicanske legender som The Congos, og at hvis det ikke hadde vært for Black Ark Studios, så ville vi sannsynligvis ikke hatt roots reggae slik vi kjenner den i dag. Roots reggae-sounden er også trolig et resultat av Jamaicas svært liberale opphavsrettslovgivning i perioden Black Ark Studios spydde ut det som senere skulle bli reggaeklassikere på løpende bånd. På den karibiske øya har tradisjonelt artistene rappa og plagiert fritt etter eget ønske fra hverandre. Man kan kanskje også si at Lee "Scratch" Perrys kryssgang mellom gærning og geni har vært helt avgjørende for at sjangeren i det hele tatt har oppstått, sammen med påvirkningene fra rastafarireligionen og fra uroen som rådde på Jamaica i perioden sounden ble til. The Congos forkynner et budskap om fred, og Heart of The Congos vil for alltid bli stående som en av de viktigste reggaeskivene verden har hørt.

Når The Congos nå kommer roende til hjembyen vår, blir det forhåpentligvis et gjenhør med låta som har vært soundtracket til utallige hagefester, nachspiel og en og annen mild overtredelse av loven i deler av denne byen. Om de får Black Ark-sounden til å gjenoppstå på scenen i Middelalderparken nå, 35 år senere, gjenstår å se. Det blir også spennende å se hva slags form Cedric Myton, Ashanti Roy, Lee "Scratch" Perry og Max Romeo er i per i dag. I reggaesammenheng er musikken de lager fortsatt nyskapende og innovativ, og de kan ikke omtales som annet enn legender alle sammen. Det blir reggaens førstelag som hopper i arken fredag 10. august på Øya.


Petter Brønstad





submit to reddit







Siste saker

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!

Åge Aleksandersen: Nok en seier på hjemmebane!