Cosmic Twang: Long Way From Here

Kraftfullt, riffbasert, progressivt, tungt.


Cosmic Twang er en trio fra Oslo som høres ut som mye mer enn tre mann; de er altså ikke en slags «blues-trio» der gitaristen regjerer. Musikken er velarrangert, i grenselandet mellom tradisjonell rock, tung rock og progrock.

Viktigst: Alt er velspilt. Det som foregår, spesielt i gitaravdelinga, er imponerende og forbløffende variert – ikke minst fordi banjo inkluderes i lydbildet. Det låter levende, men er så vidt jeg kan forstå langt fra noen live-innspilling. Her har der gått med noen timer i studio!

Cosmic Twang har to store problem. 1) Det vokale – som ikke på noe vis er noen katastrofe; det er bare helt ordinært, noe du ikke legger merke til. 2) Sjangerblandinga – som i noen tilfelle kan være et opplagt pre, men som like opplagt kan føre til at man havner i ingenstedsland. Der det er kaldt og trist.

Dette bandet – som sannsynligvis har med seg forsterkninger på scenen? – trenger en prat på kammerset, der dagsorden er enkel: I hvilken retning vil vi gå?

COSMIC TWANG
Long Way From Here
TwangTech Productions


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tradisjonelt, men nytt

(10.02.15) Sjumilssteg, for et band alt for få har hørt om.


Av en nerd, for nerder - og for veldig mange andre!

(13.10.25) Er du en sånn som er interessert i listeplasseringer i pop-musikken? Her har du ei bok som stiller i helt egen klasse og kategori: Bård Oses «Listelangs» er en soleklar #1!


En annerledes Elvira Nikolaisen

(11.10.25) Hun var en gang på vei til å bli pop-dronning. Nå er hun et helt annet sted. Elvira Nikolaisen følger sine instinkter, og gjør nøyaktig som hun vil.


A Killer's Confession - snakk om å ta feil

(10.10.25) Ikke døm en bok etter omslaget, heter det, men det er himla vanskelig når «designet» til gruppa er så harry. Navn, cover, masken som vokalist Waylon Reavis tilsynelatende bor i. Ingenting ved A Killer’s Confession fristet til at jeg skulle sjekke det ut.


Bildespesial: W.A.S.P. – kompakt, hardt og visuelt

(10.10.25) Ikke like sjokkartet som da de ble nektet å stille som oppvarmere (med blod og gørr) for Iron Maiden i Drammenshallen i 1986, men stadig energiske og stødige leverandører av old school heavy metal.


The Beths begeistret på Parkteatret

(09.10.25) The Beths leverte vakker balansekunst mellom hjertesorg og gitarpop. God "feeling", og tilnærmet kirurgisk presisjon.


Martin Hagfors matcher Robert Plant

(08.10.25) Jeg finner bare ett album denne høsten som tåler sammenligning med «Folk-A-Dots». Den utgivelsen er signert Robert Plant.