Puls 02.05.11


Foto: Per Olav Heimstad


Snowy White
Intervju

Tips noen om denne saken


Les også

Bildespesial: Roger Waters - The Wall Live (02.05.11)

Snowy White & the White Flames: Realistic (01.03.11)

Thin Lizzy anno 2010: Nye og gamle er "back in town" (13.05.10)

Heftig Pink Floyd-tribute (10.05.09)

David Gilmour: Live in Gdansk (17.10.08)

Richard Wright er død (16.09.08)

David Gilmour hyller Syd Barrett (27.11.06)

R.I.P. Syd Barrett (12.07.06)

The Final Cut - påny (20.02.04)

Storslagen festaften med Roger Waters (25.05.02)

Syd Barrett: Wouldn't You Miss Me? (31.05.01)

Uutgitt Syd Barrett-låt kommer (17.04.01)

Roger Waters: In The Flesh - Live (28.12.00)

I Phil Lynotts ånd (30.10.00)

Thin Lizzy: Live - One Night Only (25.10.00)

The Tables: See Emily Play/Arnold Lane (7') (05.09.00)

The Tables: See Emily Play/Arnold Lane (7') (05.09.00)

The Wall Live er utsatt (01.11.99)

20 års jubileum for "The Wall" (14.10.99)

Muren rives igjen? (28.09.99)

Roger Waters: Opera, og Broadway... (09.03.99)



Kalender



Snowy White: 30 år med ryggen mot veggen

Når Roger Waters i disse dager turnerer The Wall omkring i Europa, har han en meget rutinert gitarist ved sin side; Snowy White. I sin mer enn førti år lange karriere som gitarist, har Snowy White opparbeidet seg en svært spennende merittliste.

Snowy White, født Terence Charles White, var allerede en erfaren musiker da han i 1977 ble invitert til å være med som ekstragitarist under Pink Floyds Animals-turne. Hans gitarspill falt i god jord i Pink Floyd-leiren, og White ble med videre da The Wall-albumet skulle turneres i 1980.

I samme periode ble Thin Lizzy, som da var et svært godt etablert hardrockband, interessert i Whites spill. Han ble spurt om å overta som bandets andregitarist i 1980, etter - som Gary Moore hadde slutta året før. Snowy var da medlem lenge nok til å delta på Thin Lizzy-utgivelsene Chinatown (1980) og Renegade (1981).


Snowy White: The blue side of the Wall.
Foto: Per Olav Heimstad

Solo og Waters
Etterpå fortsatte Snowy White under sitt eget navn, og i 1983 fikk hans solokarriere en flying start med debutskivesingelen «Birds of Paradise». Denne ble en internasjonal suksess, og oppnådde blant annet en tredjeplass på de britiske hitlistene. Etter dette har White gitt ut en svært lang rekke album med eget materiale. Da Roger Waters i 1990 skulle fremføre The Wall live i Berlin, var Snowy White nok en gang med.

Og ti år senere, da Waters skulle turnere USA, ble White på nytt invitert. Han er derfor å finne på Waters liveutgivelser «The Wall - live in Berlin» (1990) og «In the Flesh: Live» (2000). White har også spilt på plateutgivelser til for eksempel Peter Greene, Richard Wright og vår egen Sigvart Dagsland.

Men det er hans tid som Pink Floyd-gitarist som virkelig etablerte han som profesjonell musiker.

Innovative individualister
– Det som skilte Pink Floyd fra andre band, forteller White, var først og fremst bandets innovative krefter. De var svært originale – de gjorde ting ingen hadde gjort tidligere. Dynamikken mellom Roger Waters og David Gilmour var veldig produktiv. I det hele tatt; hvert eneste bandmedlem hadde sin egen enestående måte å spille på og å finne sin sound på, sier Snowy.

Han trekker villig frem Pink Floyds sterke sider, men er imidlertid tilbakeholden med å si noe om de veldokumenterte uenighetene innad i bandet.

– Jeg ble ikke involvert i noe av det som skjedde mellom dem. Det påvirket meg ikke. Jeg gjorde bare jobben min og nøt å få spille musikk, sier han diplomatisk. – Hele greia var bare morsom, fortsetter han, jeg kan ikke nevne et spesielt øyeblikk. Hele turné-opplevelsen var en stor erfaring for meg. Showene hadde en fantastisk atmosfære, og det var masse rom i musikken for meg til å gjøre et knippe bluesy soloer foran en mengde mennesker, sier Snowy.


Foto: Per Olav Heimstad

30 år med Waters
I dag, tre tiår senere, står Snowy White fremdeles ved Roger Waters sin side når The Wall skal fremføres live. Og det er mer enn seksti konsertdatoer på deres pågående Europa-turné.

Hvilken del av The Wall liker han best å fremføre?

– Det er et interessant spørsmål ... og vanskelig. Vi fremfører jo hele albumet, og det kan høres kjedelig ut å spille det samme gang på gang. Men det er det ikke. Det er ingenting ved skiva jeg ikke liker, og utfordringen er til enhver tid å gjøre fremføringen enda litt bedre enn kvelden før. Men ok, soloen til «Another Brick in the Wall part II» (her nynner Snowy White helt unødvendig refrenget på låta, for å for sikre seg om at jeg har skjønt hvilken låt det er snakk om...) er mitt opprinnelige soloparti fra den gamle Pink Floyd-tiden! Den fremfører jeg fortsatt, tretti år senere. Det er veldig tilfredsstillende, sier han smilende.

Yngre krefter
Mange av de andre soloene blir i dag fremført av David Kilminster, Snowy Whites flere år yngre gitarkollega.

– Hans spillestil er veldig lik Gilmours. Og Roger vil at soloene skal høres ut som på plata, meddeler White.
Dette betyr at Snowy White ikke lenger trenger å klatre på toppen av The Wall-kulissene, slik som han gjorde da Roger Waters fremførte sitt storverk i Berlin i 1990. Da måtte White stå på de mer enn 70 meter høye murvegg-kulissene under sin fremføring av «Comfortably Numb»-soloen.

– Det der er en jobb for ungdom, ler femtitreåringen, åpenbart ikke skuffet over å ha overlatt dette øyeblikket i spotlyset til en yngre gitarkollega. – Det er uansett stor stas for meg og fortsatt være med på dette. Ny teknologi gjør dessuten at showet i dag tar seg helt fantastisk godt ut visuelt, legger han til.


Roger Waters: Vet hva han vil ha.
Foto: Terje Dokken.

Det var ingen tilfeldighet at The Wall ble fremført i Berlin i 1990. Dette var året etter murens fall, og Roger Waters ønsket å bidra til markeringen av den kalde krigens endelikt. Roger Waters har alltid vært politisk engasjert. Men hvilken betydning har samfunns-engasjert rock? Og hvor politisk bør rockemusikk tillate seg å være?

– Vel, musikk kan bli så politisk som det publikum og media tillater det. Men det er opp til hver enkelt komponist å si det han eller hun ønsker å si. Det er kanskje mulig å forandre verden en smule gjennom musikk eller lyrikk... Muligens klarer man å hindre et menneske i å gå feil vei i livet, og da er det verdt det. Men for å være ærlig; jeg er bare en gitarist. Jeg har ingen indre drivkraft som får meg til å prøve og forandre verden, sier han.

- Men andre musikere har det. For eksempel Roger Waters. Roger har to veldig enkle men sterke budskap: Vi må holde opp med å drepe hverandre. Og vi må holde opp med å prøve og få andre mennesker til å tenke likt som oss selv. Både som medlem av Pink Floyd og som soloartist har dette vært viktig for Waters.

Pengemaskinen
Men OK, uansett hvilken politisk agenda man måtte ha, så involverer Roger Waters turnéer masse penger. Snowy White har også, som nevnt, vært medlem av Thin Lizzy. I Thin Lizzy var det Phil Lynott, bandets frontfigur, bassist og hovedlåtskriver, som var den ubestridte drivkraften i gruppa.

I år er det 25 år siden Phil Lynott døde, men tidligere bandmedlemmer, med gitarist Scott Gorham som sjef, turnerer fortsatt under Thin Lizzy-navnet. Ingen av medlemmene har skrevet noen nye låter, det er kun Phil Lynotts mesterverk som fremføres. Det er naturlig å spørre; til hvilken grad er Roger Waters og Scott Gorham forretningsfolk, og til hvilken grad dreier det seg om en genuin kjærlighet for disse gamle sangene?

– Så lenge folk har lyst til å komme og høre gamle sanger er det jo greit. Skal disse sangene aldri mer bli hørt? spør White retorisk.
Scott Gorham er en veldig stor del av Thin Lizzys historie. Ingen har mer rett til å spille disse låtene live enn det han har.


Foto: Per Olav Heimstad

Men Roger Waters turnerer ikke The Wall som Pink Floyd, men Scott Gorham bruker fortsatt navnet Thin Lizzy. Er det ok?
– Det er snakk om business, er det ikke? Det dreier seg jo ikke om Phil, men om sangene. Det er jo sangene publikum kommer for å høre, de vet jo at de ikke vil komme til å se Phil Lynott på scenen.

Hvis Scott Gorham inviterte deg til å være med på en gjesteopptreden på en Thin Lizzy-konsert, ville du ha takka ja?
– Nei! Thin Lizzy er for meg fortid.

Musikk som terapi
I The Walls handling håndterer Waters flere vanskelige temaer fra sitt eget liv, ikke minst hans tap av sin far under den andre verdenskrig. Phil Lynott brukte også komposisjon av musikk som terapi; hvor han skrev låter om sine indre demoner et cetera. I hvilken grad bruker du musikk for å takle vanskeligheter i livet?

– Interessant spørsmål. Jeg bruker nok også musikk på den måten, men jeg har imidlertid aldri hatt slike seriøse problemer som Roger eller Phil. Jeg er en stabil fyr, uten tilsvarende ting i systemet mitt. Men jeg dealer selvfølgelig med mitt; jeg funderer mye på alt som skjer i verden i dag, på det å bli eldre, forhold til andre mennesker... men min måte å bruke musikk som terapi på er vel at alle problemene rundt meg forsvinner når jeg er i studio. For da konsentrer jeg meg hundre prosent om spillinga. Akkurat som når en kunstmaler maler et bilde. Alt utenfor lerretet eksisterer ikke.

Hva inspirerer deg til å komponere musikk?

– Ingen anelse! ler White. –Jeg kan gå rundt i månedsvis uten en eneste idé. Men deadlines hjelper! ler han på nytt. Hvis det er to uker igjen til jeg skal i studio så har jeg en tendens til å få skrevet ting! Å skrive musikk er for øvrig noe jeg synes er ganske lett. Å skrive tekster er vanskelig. Men så er det plutselig et eller annet som noen sier som inspirerer og blir til en del av en strofe... men det er langt fra en idé til ferdig lyrikk.

Men hvilke andre artister har inspirert deg mest?

– Vel, jeg hører fortsatt på de fyrene jeg hørte på da jeg var ung; bluesgutta fra Amerika. Jeg antar de alle inspirerte meg ... B.B. King, Otis Rush, Albert King, J.B. Lenoir, og så videre.


Snowy White: Her på scenen i Nederland.
Foto: Odd Inge Rand/www.oddshots.no

Det er åpenbart at når Snowy White skriver sin egen musikk, så er det bluesen som ligger hans hjerte nærmest. Blues har imidlertid aldri generert et femsifret antall publikummere, slik som Pink Floyd/Roger Waters har gjort. Hva er bluesens problem?

– Hmmm... det er en del av musikkindustrien. Hvis et plateselskap puttet masse penger inn i bluesen, ville den ha blitt populær for en stund, hevder White. – Men på den andre siden; pop kommer og går. Blues har alltid vært på samme nivå. Den har aldri gått opp eller ned, den har alltid vært der. Og den gir rom nok for alle --- alle kan spille sin egen blues. Det er for øvrig sunt å ikke være for populær, avslutter han.

Snowy solo
Som nevnt, i 1983 hadde Snowy White selv en stor, internasjonal hit med «Bird of Paradise». Han har siden gitt uttrykk for at det aldri har vært viktig for han å etterstrebe en ny hitlåt. Uansett, savner han ikke, når han står på Roger Waters scene, at det ikke er hans eget publikum som står foran seg?

– Selvfølgelig! ler White. – Skulle jeg ønske at det var seksti tusen mennesker som kom for å høre Snowy White and the White Flames? Ja!

The White Flames er bandet som Snowy White spiller sitt eget materiale sammen med. De ga nylig ut et nytt soloalbum, «Realistic». (Les puls sin anmeldelse av "Realistic her") Hvorfor har albumet fått denne tittelen?

– Fordi jeg mener at mennesker i alt for stor grad ikke er realistiske nok i forhold til hva som skjer rundt omkring i verden. Og flere av låtene mine kommenterer dette.

Snowy White avslører altså at også han kan være litt samfunnsengasjert. Men først og fremst er han åpenbart mest opptatt av selve musikken. Han forteller gjerne mer om sin nye utgivelse.

– Jeg har alltid utgitt egen musikk, uansett hvem andre jeg har spilt sammen med. «Realistic» er ikke fullt og helt et bluesalbum. Du vil kunne høre en del lange spor, med rytmeeksperimenteringer og kreativt keyboardspill. Flere låter går i hverandre, og jeg synes albumet er blitt veldig helhetlig.

– Vanligvis når jeg får tilbake en skive fra mastring, og hører på det ferdige produktet for første gang, så oppdager jeg ting jeg skulle ønske jeg hadde gjort annerledes. Denne gang skjedde ikke dette. Jeg er veldig, veldig fornøyd med skiva.


Foto: Per Olav Heimstad

Vil Roger Waters sitt publikum få en mulighet til å kjøpe skiva under The Wall-turneen?

– Det har jeg ikke tenkt på! Hvorfor ikke? Jeg har lov til å selge den på merch-standen. Hmmm... dette må jeg skrive ned! sier White og noterer mumlende «Sell ... CDs ... at ... Roger’s ... gigs». Jeg får uansett ikke tid til å turnere denne skiva før etter vi er ferdige med The Wall-konsertene. Men da vil jeg nok også gjøre filmopptak fra noen klubbkonserter til en live-DVD; med låter fra hele karrieren min. Dette vil da mest sannsynlig skje i Nederland, hvor fanbasen min er veldig sterk.

Du turnerte med Thin Lizzy i Norge på tidlig 80-tall, og du har spilt her tidligere med Roger Waters, sist da «The Dark Side of the Moon»-albumet ble frem ført i sin helhet under Norwegian Wood-festivalen i 2006. Du har også spilt konserter her til lands med Sigvart Dagsland. Har du noen spesielle minner fra Norge?

– Du vet, når man turnerer mye så blander mange av minnene seg sammen. Men da jeg skulle til Oslo for å spille på den festivalen (Norwegian Wood, 2006), husker jeg at jeg satt fremme i cockpiten på Rogers fly da vi fløy inn over Norge. Det var utrolig vakkert; så grønt og forfriskende.

Snowy og Dagsland
Snowy White fikk også oppleve Norge da han i 2009 ble involvert i Sigvart Dagslands innspilling av «Hymns», et album bestående av mer eller mindre kjente religiøse sanger.

– Den første henvendelsen jeg fikk var en mail hvor jeg så at Scott Gorham ble nevnt, og jeg trodde det var et spørsmål om jeg kunne bidra på et Thin Lizzy-hyllestalbum. Så jeg svarte aldri. Senere kom det en ny forespørsel, og jeg skjønte jeg var ønsket til USA for å spille gamle hymner i en kirke. Da ble det interessant for meg! Snowy White ble så fløyet til New York, hvor han møtte Sigvart Dagsland og fikk gleden av å utforske et kirkerom som fremføringssted.

– Mitt forhold til det religiøse repertoaret er først og fremst at de har noen fantastisk flotte melodier. Og det å få spille i kirker og katedraler er veldig spennende. De akustiske forholdene gjør at alt man spiller høres veldig godt – inkludert de feilene man gjør – så man må være forsiktig!


Foto: Per Olav Heimstad

Etter et par konserter i USA fortsatte de med en liten turné i Norge, inkludert en konsert i Nidarosdomen. Iver Kleive var med i ensemblet, og White uttrykker stor begeistring for kvaliteten på de musikerne han fikk lov til å spille sammen med.

- ... Sigvart har en stor stemme! forteller White. – Jeg håper jeg får møtt han igjen når vi (Roger Waters’ The Wall) kommer til Oslo.

Hvilke fremtidige planer har du? Har du noen felles planer sammen med Roger Waters, etter at dere er ferdige med den pågående Europa-turneen?

- I første omgang blir det vel satt sammen en live-DVD i fra denne turnéen, uten at jeg kommer til å få så mye med den å gjøre. Så får vi se om jeg rekker å turnere «Realistic» her i Europa. Etterpå så blir det vel å turnere videre med The Wall andre steder i verden. Det er snakk om å dra til Australia i januar 2012, så til Sør-Amerika, og deretter tilbake til Nord-Amerika. Jeg satser på å få skrevet mer musikk for mitt eget band underveis. Om jeg kommer til å gjøre noe mer sammen med Roger senere? Vel, det er opp til han. Trenger Roger meg til noe, så er jeg med.


Foto: Per Olav Heimstad

Intervjuet har tidligere stått på trykk i Puls sin Roger Waters spesialutgave, som ble solgt utenfor Telenor Arena de to kveldene The Wall ble fremført der.


Per Olav Heimstad





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!