Puls 05.08.10




Tips noen om denne saken


Les også

LEONARD COHEN - OLD IDEAS (14.02.12)

Cohens magiske maraton (07.08.10)

Cohen til Norge - igjen (14.04.10)

Bob Dylan og Leonard Cohen til Norge (11.03.08)

Leonard Cohen: Dear Heather (27.10.04)

Leonard Cohen med 10 nye låter (20.06.01)

Leonard Cohen: Field Commander Cohen (07.03.01)



Kalender



Leonard Cohen er tilbake

For fem år siden trodde ingen at Leonard Cohen ville turnere igjen. Fredag besøker han Norge for fjerde gang siden 2008.

I dag regnes Leonard Cohen som en av de aller fremste singer/songwriterne i bransjen. Men egentlig var det dikt han ønsket å skrive. Over tretti år før Cohen fikk et slags kommersielt gjennombrudd med klassiske I’m Your Man i 1988, debuterte han som poet. Han ga ut to romaner og en rekke diktsamlinger før han innså at det var vanskelig å leve av å være forfatter.

- Å si at jeg hadde en karriere som forfatter vil være å overdrive. Vi trykket gjerne opp våre egne bøker på den tiden, og 200 solgte eksemplarer ville være som en besteselger å regne. Jeg skjønte til slutt at jeg måtte ut å tjene penger, fortalte Cohen til Q TV i 2008.

Han var en brukbar gitarist og hadde skrevet sanger siden ungdommen, men hadde ingen tro på at stemmen hans kunne bære dem. Han dro derfor til USA for å jobbe som låtskriver. Han skrev legendariske ”Suzanne”, som Judy Collins senere spilte inn og gjorde til en hit. Den samme Collins oppfordret Cohen til å gjøre et forsøk på å synge sangene sine selv. Det var en lang prosess, men i 1967 spilte han inn sin første plate, Songs of Leonard Cohen.

På denne tiden var Cohen fortsatt sammen med Marianne Jensen (nå Ihlen) som han hadde møtt på kunstnerøya Hydra noen år tidlgere. Forholdet deres var inspirasjon for en rekke av Cohens mest kjente sanger, som ”So Long Marianne” og ”Bird on the Wire”. Forholdet tok slutt et par år senere, og Cohen traff Suzanne Elrod som skulle bli mor til hans to barn. Monogami var imidlertid ikke noe for Leonard Cohen, som var nysgjerrig på alle fristelser livet kunne tilby ham.

- Kjærlighet er det viktigste for de fleste mennesker. Det er vanskelig for oss å tenke oss en tilværelse uten den. Selv har jeg vært både lykkelig, ulykkelig og faretruende likegyldig når det gjelder kjærlighet, sa Cohen i intervjuet med Q.

Etter albumet Songs From A Room i 1969 ga han ut Songs of Love and Hate året etter. Et album som må kunne beskrives som noe av det mørkeste musikkhistorien har sett. ”There’s a funeral in the mirror”, snerrer han i fantastiske ”Dress Rehearsal Rag”. Han spilte låten allerede to år tidligere under en konsert i London, og forklarte:

- Det fins en sang i Tsjekkoslovakia som heter ”Gloomy Sunday”, som er forbudt å spille fordi den er så trist at folk hopper utfor bygninger og bruer når de hører den. Jeg har en slik sang selv, en sang jeg egentlig har bannlyst. Jeg synger den bare i svært lykkelige omstendigheter, slik at jeg kan være trygg på at omgivelsene tåler den. Sangen heter ”Dress Rehearsal Rag”.

Cohen har etter eget utsagn slitt med depresjoner mesteparten av livet. I starten av karrieren var han dessuten svært ukomfortabel med å spille sangene sine foran et publikum. Et opptak fra 1972 viser Cohen som bryter sammen i gråt etter å ha fremført ”So Long, Marianne”. Han ber de tilstedeværende om unnskyldning og avbryter konserten. Han beholdt imidlertid et engasjert og lojalt knippe publikum det meste av syttitallet.

Se opptaket fra 1972 her:

Etter et mislykket samarbeid med Phil Spector og flere salgsmessige skuffelser skulle ting endre seg utover åttitallet. I 1984 hadde Cohen klar et nytt album han kalte Various Positions. Men i USA var ingen plateselskap interesserte i canadierens låter lenger. På tross av at Various Positions inneholdt spor som ”Hallelujah”, ”Dance Me To The End Of Love” og ”If It Be Your Will”, måtte det utgis på et lite uavhengig selskap i USA. I Europa var interessen større, ”trolig fordi europeerne ikke skjønner tekstene”, i følge hovedpersonen selv.

Så skjedde det noe på midten av åttitallet. Cohen oppdaget synthesizeren. Han begynte å skrive låter på et relativt usjarmerende keyboard, som nærmest var som et leketøy å regne. Og utrolig nok var kombinasjonen av Cohens dype røst og den spinkle synthesizeren en gulloppskrift. ”First We Take Manhattan”, ”Everybody Knows”, ”Ain’t No Cure For Love”, ”Take This Waltz”, ”Tower Of Song” - I'm Your Man (1988) var full av godbiter, som til og med grenset til det radiovennlige. Plutselig var Leonard Cohen popstjerne. I hvert fall i enkelte kretser.

Oppfølgeren The Future (1992), og påfølgende Ten New Songs (2001) er også sterke utgivelser, selv om låtskriveren Leonard Cohen her tok et steg til siden for å gi plass til noen av kvinnene som har hatt størst innflytelse i livet hans. Koristen Sharon Robinson har for eksempel skrevet musikken til alle sporene på Ten New Songs, samt briljante ”Waiting For The Miracle” fra The Future.

Cohens sanger utforsker lengsel, kjærlighet, liv og død med en poetisk innsikt som de fleste andre låtskrivere bare kan drømme om. Og som en rød tråd gjennom arbeidet hans ligger en svart og uimotståelig humor. ”I was born with the gift of a golden voice”, ironiserer han i ”Tower Of Song” og bedyrer at han som 54-åring ”ache in the places where I used to play”.

Cohens aller beste egenskap som låtskriver er trolig tålmodigheten. Han bruker gjerne flere år på én sang, og dersom en linje eller to ikke fungerer lar han dem ligge til neste plate. Det blir ikke mange utgivelser av en sånn fremgangsmåte, men det blir et ganske solid knippe ekstraordinære låter.

- Jeg har trolig skrevet en håndfull gode sanger, har Cohen uttalt, med kledelig beskjedenhet. – Men jeg har aldri følt meg som en av de store. Jeg er begrenset, men har mitt lille felt der jeg er rimelig dyktig. Jeg tror det handler om selvransakelse.

Cohen besøkte Oslo allerede tidlig på 60-tallet sammen med Marianne Ihlen, og har spilt en rekke konserter i byen de siste 35 årene. Hans nære forhold til Norge er velkjent, og blant annet dokumentert gjennom VG-lista som slår fast at I’m Your Man lå som nummer 1 i 16 uker i 1988. Bemerkelsesverdig for en artist som ikke akkurat er bortskjemt med å toppe salgslister rundt i verden. Fredagens konsert i Oslo Spektrum blir hans fjerde i Norge siden sommeren 2008. Alle har vært pangsuksesser, innholdsmessig og publikumsmessig. Morgendagens anmeldelser skriver seg nesten selv.


Jan Frantzen





submit to reddit







Siste saker

Fremmed Rase: «Det e’ så varmt inn hær!»

Løkki: Hva norsk musikk trenger akkurat nå.

Christer Torjussen: Norges svar på Louis CK

Wallmans Oslo: Rockin'

Kris Kristofferson: "More country for old men"

Singin’ in the Rain: Vanntett underholdning!